andedam.org

Month: October 2004

  • Ikke tenk på en elefant

    Jeg har tenkt at jeg skulle ha lest Don’t Think of an Elephant!,
    men i dag fant jeg George Lakoffs manifest på ChangeThis, og det er en OK kortversjon, selv om store deler av den går med til å snakke om hva Lakoff selv mener er gode amerikanske verdier.

    Lingvisten Lakoffs utgangspunkt er at den amerikanske samfunnsdebatten er kuppet av republikanerne, som legger premissene fordi de lykkes i å styre begrepsbruken: “The conservativesʼ most powerful weapon is barely discussed, because it is barely comprehended”, skriver Lakoff. Dermed kan motparten si hva de vil, så lenge de beveger seg innenfor de språklige rammene som er lagt, spiller negasjonen ingen rolle. Klarer du å la være å tenke på en elefant om jeg eksplisitt ber deg om det?

    Remember, donʼt just negate the other personʼs claims; reframe. The facts unframed will not set you free. You cannot win just by stating the true facts and showing that they contradict your opponentʼs claims. Frames
    trump facts. His frames will stay and the facts will bounce off. Always reframe.
    Framing matters. You need to know how it works.

    Jeg synes tendensene i den norske debatten begynner å minne mye om det amerikanske bildet. Uttrykk introdusert av Fremskrittspartiet (som “fremmedkulturell” og “fjernkulturell”) kan ikke tas i bruk av andre uten at en bit av “partiet for folk flest” følger med. Og det å bli beskyldt for å være “politisk korrekt” er nærmest blitt et “gå direkte i fengsel”-kort som sier at du ikke har meningene dine på et selvstendig og rasjonelt grunnlag, mens motsatsen, det såkalt politisk ukorrekte, er det modige og frittenkende. I virkeligheten skal du i dag gå ganske ekstremt ut for å si noe som ikke er akseptert og gangbart i norsk politikk, og “korrekthet” er det vel strengt tatt ikke mange som bryr seg om lenger (kor e alle korrekturavdelinger hen? :)) For øvrig holder tenketankene på å gjøre seg gjeldende her også, jamfør “svenske biblioteker er venstrevridde fordi de ikke tar inn boka mi”-utspillet nylig, som fikk rikelig med oppmerksomhet, stort sett helt og holdent på egne premisser.

    Lakoffs oppramsing av verdier framstår ikke som veldig interessant for meg. Delene om språk som premissleverandør opptar meg mest, og da anbefaler jeg like gjerne prøvekapitlene fra boka som er lagt ut på forlagssidene.

  • Vil ha!

    Fant disse fantastiske veskene til bærbare via Shiny Shiny og falt pladask. Sendte e-post til firmaet og er nå lovet at jeg skal bli varslet når veskene forhåpentlig blir internasjonalt tilgjengelige via netthandel i november en gang, men så langt selges veskene bare i London. Av en eller annen grunn følte visst informasjonspersonen også for å fortelle meg at de snakker med en distributør i Canada, uten at jeg helt begriper hva akkurat det hadde med mitt spørsmål om norsk forhandler å gjøre; kanskje de bare håpte jeg ville bringe det videre, og det har jeg jo gjort 🙂

  • Godt å vite, eller greit å synse?

    Kniser de etterpå? spør Terje Stemland i en Aftenposten-kommentar til tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Elfriede Jelinek.Spørsmålet er om akademien finner en tvilsom glede i å gi prisen til forfattere som “bokelskere flest” aldri har hørt om. Konklusjonen er:

    Nei. Svenska Akademien tolker naturligvis Alfred Nobels mandat nøyaktig som de vil. Da må man ta med at de ønsker å markere seg som en besynderlig utgruppe i forhold til det de store leserskarer er opptatt av, at de slår i bordet og setter tingene på plass: Her er det vi som bestemmer, uaktet hva folk leser, for vi har integritet, er uforutsigbare og elsker å ta hele verden ved nesen!

    Trolig kniser de etterpå.

    Tonen er umiskjennelig anti-intellektuell (“folk flest”-retorikken er ikke helt ukjent), mens det som drøftes altså er en av verdens fremste utmerkelser for kunstnere. Men det verste etter min mening er at journalisten i stykket også fremmer en påstand om at Jelineks svenske oversetter nok har sittet i komiteen. Såvidt jeg kan bedømme av den svenske bibliografien, har to svenske oversettere arbeidet med hennes verk, så da er det vel to “mistenkte”. Det kunne ikke ha krevd mange telefonoppringningene å sjekke påstanden i stedet for å framsette den uten belegg.

    Det kan ikke komme som noe sjokk på oen at havresekkpassende bukker florerer på kulturfeltet. Deler av systemet er da også på mange måter mindre gjennomsiktig enn store deler av næringslivet. Interessant hadde det vært om Aftenposten satte energien inn på faktisk graving i slike saker på kultursidene sine — follow the money, for svingende — i stedet for å komme med ubelagte påstander som setter en bestemt vinner i et dårlig lys. Særlig for ei avis som for tida selger seg under slagordet “Det er godt å vite.”