Under seminaret i går fikk jeg igjen høre noen si at kildekritikk er en del av den digitale kompetansen. Jeg kunne ikke vært mindre enig. Jeg vet at “allmenndannelse” er et ord som langt på vei har gått ut på dato, men jeg mener at kildekritikk bør være en del av allmenndannelsen, ikke noe som knyttes til digitale medier. Kall det mediekompetanse om “dannelse” er for spissborgerlig.
Jeg vil tviholde på at kildekritikk er noe som bør sitte i ryggmargen i enhver omgang med kilder, om de nå er muntlige, trykte, digitale eller analoge. Det irriterer meg grenseløst at nye medier alltid settes opp mot gamle mediers idealtilstand. Som når sammnenlikninger av blogging og journalistikk har som premiss at journalister alltid sjekker fakta, er kritisk undersøkende og objektive. Og som når trykte medier framstilles som i seg selv mer pålitelige enn digitale.
Da jeg gikk i grunnskolen, trodde jeg nok i fullt alvor at leksikon var fasit. Det måtte være et stort framskritt om skoleunger kunne lære at alle medier er feilbarlige, for ikke å snakke om hvor mange spørsmål som strengt tatt ikke har fasitsvar. I stedet snakkes det nå altså om kildekritikk som en del av den digitale kompetansen. Til det sier jeg: Norges førstedamer. Homser mot EU. Jayson Blair. Fra Reykholt til Bosporus. Talløse “[Sett inn avisnavn her] presiserer”. Digital kompetanse meg der jeg er høyest når jeg plukker bær. Kildekritikk er allmenndannelse.