Ibsens Hedda Gabler var russisk adelsdame, skriver Aftenposten, som har intervjua en stipendiat ved UiO. Her vil jeg få lov til å være vrang og si at nei, det var hun ikke, hun er en rollefigur i et skuespill.
For ordens skyld: Det er journalisten som bruker formuleringa “hvem Hedda Gabler egentlig var”. Dette ser hovedsakelig ut til å være Aftenpostens vinkling, ikke forskerens. Både seriøse forskere og amatører/entusiaster kommer stadig med opplysninger om mulige historiske forelegg for litterære figurer, men hvilken vekt de selv tillegger opplysningene, og hvilken betydning disse opplysningene har for det litterære verket, er noe annet. Om Ibsens stykke kan kaste lys over disputten mellom Ibsen og Brandes, som denne forskeren mener, er det selvfølgelig interessant. Men helt siden Ibsen skreiv dette stykket, har det blitt sett, spilt, lest, tolka og satt stor pris på av en masse mennesker som ikke kjente til noe historisk forelegg for Hedda. Å formulere seg som om “nøkkelen” til stykket og den “egentlige” Hedda nå er funnet, virker temmelig misforstått, og en slik påstand gjør da i siste instans Ibsen mindre som kunstner? (Igjen, jeg hevder ikke at det er forskeren som gjør dette, selv om jeg – som det vel framgår – ikke hører til de som ser den biografiske forskninga som det mest interessante for selve litteraturen.)
Anbefaler, når jeg først er i gang, denne artikkelen i Salon om George Orwells faste avisspalte, hvor Orwells rosedyrking var ett av flere temaer. Er forfatteres skriverier om “dette og hint” interessante? spør artikkelen og kobler Orwells spalte til bloggformen.
In short, if you want to like Orwell as you do your friends, dipping into “As I Please” humanizes or relaxes him, but some of us don’t want our important writers in a relaxed mode, skriver Eric Weinberger.