Categories
Litteratur

Hva angår bare-de-leser-debatten

Denne helga har stort sett gått med til tre ting – å være totalt oppslukt av Harry Potter 5, sniffing av Lady halvblank (dvs. maling av kjøkkenskap) og en tur på kino for å se Hva angår Schmidt, en langsom, morsom film der Jack Nicholson og Kathy Bates får vist hvor mye effekt en film uten masse spesialeffekter kan ha.

Potter er hovedgrunnen til at jeg ikke har fått svart på Thomas’ spørsmål om hva jeg mener er svakheter med “bare de leser”-hypotesen. Potter 5 er strålende, Rowling har fortsatt mange overraskelser i ermet og kan fortsatt få en leser hekta. Jeg er nå godt over halvveis og oppdaga for øvrig på bussen i går kveld at å lese Harry Potter er litt som å være på sjøen – alle andre som gjør det samme, vinker/hilser.

Det jeg mener er galt – eller i hvert fall trist – med å si at det er det samme hva barn leser bare de leser noe, er at veien blir så sørgelig kort til å frakjenne litterær kvalitet og godt språk verdi, når lesinga i seg selv blir det viktigste. Jeg er heller ingen tilhenger av å ha vidt forskjellige “regler” for barn og voksne, så gjelder hypotesen for barn, mener jeg den også bør være gyldig for oss “store”. Som Eirik påpeker, har det vært lagt fram lite belegg for at det å lese mye træsj, faktisk øker appetitten på god litteratur. Selvfølgelig trenger barn bøker som er lette å lese reint teknisk (selv om de også trenger noe å strekke seg etter der). Det betyr ikke at det må være dårlig språk eller dårlig litteratur. En del bøker som fenger barn, er forbausende komplekse – noen ganger skjønner jeg mindre av hva de gir barna enn hva de gir voksne lesere, men unger liker stort sett både Mummitrollet og Erlend Loes Kurt likevel.

Det er mitt inntrykk at alle vi som har meldt oss i denne debatten til nå, har lest en god del av begge deler oppigjennom (selv om Eirik kanskje har lest mindre barnetræsj enn resten). Jeg har lest både Stompa, frk. Detektiv, Evi Bøgenæs (selv om det smertet min mor) og Sagaen om Isfolket, for eksempel. Men skal jeg tippe, har vi alle hatt foreldre, bibliotekarer og/eller lærere som har sørga for at menyen når det kom til stykket ble ganske variert og inneholdt tekster og bøker som ga noe mer enn “bare” trangen til å lese videre, selv om jeg er helt med på at den trangen er viktig. Uten den hjelpa, og uten å ha vokst opp mellom stablene som er mine foreldres ganske velassorterte boksamling, vil jeg ikke banne på at jeg automatisk ville funnet fram til god litteratur. At noen tør å si noe om hva som er kvalitetslitteratur og godt språk, både for barn og voksne, er viktig! Hvor språklig kompetent, hvor skrivefør, blir en av å lese bare træsj? Hvis vi snakker om rein alfabetisme – å kunne sette sammen bokstaver til ord, er det mulig det har effekt, men hvis vi snakker om faktisk lese- og skrivekyndighet, om kritisk sans, sjangerforståelse, kildekritikk, breiere kulturforståelse – er da ei dårlig bok bedre enn et godt dataspill, et kryssord, et intrikat håndarbeid eller en god film?

Til slutt må jeg igjen få sagt at jeg ikke synes Harry Potter passer i træsjbildet overhodet. Generelt tror jeg barnelitteraturen som blir plukka opp av voksne, og som Jennie Bristow mener er infantiliserende, er god litteratur, og det at det er blitt kosher for voksne å lese barnebøker på bussen, er for meg noe av det bedre som har hendt litteraturen de siste åra.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *