andedammen

Jorunn D. Newths weblogg

29/09/10
by Jorunn
1 Comment

Kindle etter hvetebrødsdagene

Nå har jeg levd med Kindle i en måneds tid og fått litt mer erfaring med hvordan den fungerer–og ikke–i det daglige. Konklusjonen er enkel: Jeg elsker den … når den funker. Imidlertid har jeg hatt flere stygge frys, og etter det siste har det ikke lykkes meg å få liv i den overhodet, heller ikke med en kundestøttemann på telefon som gikk gjennom alle reset-triks Amazon har på lista.

Det kostet meg noen kroner i USA-telefontakst, men ellers må jeg gi full score til Amazons kundeservice, som svarer raskt, er hyggelige og hjelpsomme, ikke prøver å legge skylda på kunden (der har jeg vært litt for mange ganger med leverandører av ulike slag), og når “alt” annet er prøvd, sier: da erstatter vi Kindlen din under garanti, uten kostnad for deg.

I mellomtida kan jeg, om jeg vil, lese bøkene mine videre på pc, eller på iPaden husbonden har på lån. Det siste frister ikke veldig, etter å ha prøvd den såvidt, må jeg si at spørsmålet “Kindle eller iPad?” framstår bortimot meningsløst. Det er ikke epler og appelsiner, det er syltetøy og fustasjopphengsforkoblinger. iPad er tung, kluntete (i mine hender) og altfor skinnende til å være behagelig å lese mye på; den er blankere enn pc-skjermene jeg sitter og stirrer på til vanlig. Sikkert en fin multi-konsumsmaskin for folk som har sterke hender eller alltid kan støtte den på lårene, og som ikke bryr seg om tastaturer. Ikke for meg, med andre ord.

Eirik har også gått hen og kjøpt Kindle DX, og selv om jeg nå og da ville ha glede av en større og bedre PDF-tilpasset skjerm, ser jeg at heller ikke den passer mitt bruksmønster veldig godt. Kindle 3 er perfekt for busspendling og tar minimal plass i bagasjen. Den lille skjermstørrelsen er også å foretrekke, synes jeg, når lesingen lett blir avbrutt; det er enklere å huske hvor man var på en liten side enn en stor, rett og slett (DX er SVÆR).

Mitt største sutrepunkt fram til ebokleseren min la seg ned og kreperte, var teknisk kvalitet på innhold. Kapuscinskis The Emperor er så full av åpenbare OCR-feil at det er en skam. Når man får seg til å ta mer betalt for Kindle-utgaven enn paperbacken, bør leseren i det minste kunne forvente at noen har giddet å lese gjennom teksten og registrere at for eksempel gjengangeren “iras” ikke er et ord, men at “was” derimot er det … Nyere titler slipper formodentlig å befenges med sånt, men et godt argument for å lese klassikere som ebøker, er det dessverre ikke.

Så nå venter jeg på Kindle–igjen. Jeg håper inderlig at dette var et tilfelle av “mandagsmaskin”, for jeg synes virkelig denne dingsen er helt fortreffelig når den funker som den skal. Og jeg har flere (nye) titler som ligger og venter på meg!

Share/Bookmark

06/09/10
by Jorunn
19 Comments

Livet med Kindle

For noen uker siden bestemte jeg meg for å hoppe i det og bestille en Kindle 3, og da Amazon først begynte å sende ut leseplater, gikk det fort. Den kom bokstavelig talt på døra to dager etter at den var sendt fra junaiten, ikke den typen service jeg vanligvis gidder å betale for.

Jeg har ikke brukt den ekstremt mye hittil — for tida leser jeg tross alt aller mest bildebøker og tegneserier for barn, men jeg har rukket å få en del spørsmål, litt fra folk som lurer på hva i allverden man skal med en sånn gråtonedings og savner jeg ikke papiret, men flest fra andre som funderer på å kjøpe seg en selv, eller som har selv og lurer på hva jeg synes. Og hva jeg synes, det vet jeg allerede :)

Kort om utgangspunktet mitt. Før jeg bestilte, visste jeg:

  • at jeg liker å lese på e-blekkskjerm, har lest en god del på Sony Reader.
  • at de fleste voksenbøkene jeg leser, er på engelsk.
  • at vi ender med å gi bort flesteparten av de nye voksenbøkene vi tar inn i huset, eller skyve gamle bøker ut. Niks mer hylleplass å ta av.
  • at jeg ikke har tålmodighet i lengden til å administrere alt dillet med å kjøpe og laste over bøker til Sony Reader. Kindle gjør ettklikkskjøp til *virkelig* ettklikkskjøp. Rett til dingsen.
  • at det irriterer meg grønn å betale like mye for portoen som for boka og så vente i ukevis på leveranse.

Så kom altså en nett, liten pakke fra Amazon på døra, og i løpet av få timer var den fulladet, oppe på nett og hadde lastet ned mine første Kindle-titler som jeg allerede hadde kjøpt fra pc, ivrig som jeg var.

Hittil har Kindle innfridd godt. På pluss-siden:

  • E-blekk-kvaliteten er fabelaktig god, må nesten tørke sikkel av den etter at den har vært lånt bort til Eirik, som ellers er brukbart fornøyd med kvaliteten på Sony Reader.
  • Vekt og format er ypperlige, perfekt for busspendlerlesing. Har sant å si fått veldig mye mindre trang til å sykle til jobben.
  • Ettklikkstilværelsen er akkurat så vidunderlig som jeg regnet med. Man blir fort litt revet med, på den annen side spares det jo massevis i fraktkostnader …
  • Overføring av filer som ikke kommer fra Amazon, kan enklest gjøres med å sende dem som epostvedlegg til en egen Kindle-konto. Så langt testet med PDF, som hittil har funket bra, men har noen begrensninger (se under).
  • Grensesnittet er noenlunde intuitivt og greit. Jeg har smarttelefon uten trykkfølsom skjerm fra før, så selv om tekstmarkering er hakket mindre opplagt enn på en touchskjerm, er det ikke veldig komplisert, og med fysisk tastatur er det såre enkelt å ta notater. Jeg hater skjermtastaturer, og Kindle-tastaturet er slett ikke så verst, selv om man må leve med at alt utenom A-Z og punktum er å finne under Sym (for “Symbol”). Verst når man skal knotte inn en mangesifret WEP-nøkkel for å komme seg på nett.

På minussiden så langt står dette øverst: Jeg savner å kunne sette innstillinger per dokument. En pdf-fil laget for trykk eller pc-skjerm vil ofte ha for liten tekst for Kindle-skjermen, og hvis man bare blåser opp tekststørrelsen, vil ikke “Fit to screen” lenger virke for vanlige pdf-er. En løsning for å få større tekst uten zoom, er å velge liggende format i stedet for stående, men det er jo ikke noe drømmeformat, i hvert fall ikke for vanlige bøker. Så jeg ville gjerne kunne si at administratorhåndboka jeg jobber med for, eh, jobben, skal ha andre presentasjonsinnstillinger enn Kapuścińskis Aesop’s Fables.

Noe av det geniale med en slik lesedings, som jeg tar både meg selv og husbonden i å omtale som “ebok” selv om vi egentlig vet at bøkene er inni og leseplata er utenpå, er jo at man kan hoppe mellom det man har liggende i biblioteket, lese flere ting på én gang. Scenariet med jobbtekst kontra fritidslesning vil jeg tro er relevant for flere enn meg. Og da er det synd at jeg ikke kan lagre settinger for adminhåndboka slik at den kommer tilbake som jeg etterlot den, uten samtidig å rote til andre tekster jeg måtte ha lyst til å lese i mellomtida.

Et lite tips apropos Aesop’s Fables, det er en fritekst jeg har lastet ned via Amazon og foreløpig ikke lest en linje i. Derimot prøver jeg å huske å åpne den før jeg legger Kindle fra meg på kontorpulten, hvor noen garantert kommer til å plukke den opp, slå den på og trykke fem-ti ganger på bla-tastene før de spør “Hva gjør disse?” Æsop kan de bla i så mye de vil, Keiseren har de rotet med én gang for mye ;)

Det er i hvert fall ikke rart at Kindlen får oppmerksomhet. Den er blitt relativt rimelig, er elegant, utrolig mye penere enn tidligere Kindler, sant å si, og mer praktisk enn de fleste tekstbaserte papirbøker jeg har møtt til alt annet enn dørstopping og pressing av blomster. Barnebøker, tegneserier og andre illustrerte tekster hører utvilsomt hjemme i andre formater, men for tekst velger jeg Kindle over papir når det skulle være.

Hva med deg?

(Tidligere bloggposter om ebøker: Jeg, indisk ebokkunde og En leseplatekonvertitt står fram)

01/09/10
by Jorunn
2 Comments

Et sniksegregerende Språkråd?

Ingunn Økland tar i artikkelen Lederstilling uten appell? for seg den manglende interessen for stillingen som direktør i Språkrådet etter at den allestedsnærværende Sylfest Lomheim nå har fratrådt.

Og lo and behold, hun nevner det som litt for sjelden har kommet opp, nemlig Språkrådets rolle som forsvarer av et veldig lite inkluderende språk:

Det har opptrådt ganske anelsesløst. Den største offentlige kontroversen i hans periode gjaldt bruken av ordet nordmann. «Vi mener det er uriktig å kalle folk fra andre land for «nordmenn», for «nordmann» betyr i utgangspunktet person av etnisk norsk opprinnelse. En pakistaner (…) er uansett pakistaner (…) og tilhører sin gruppe,» het det i den bastante uttalelsen. Lomheim forsvarte dette «språkrådet» fra en av hans underordnede i flere uker.

Var det bare en glipp? Eller et symptom på en snever og segregerende forståelse av landets befolkning og språkbrukere?

Snever og segregerende? Absolutt. Glipp? Nei. Denne bloggposten har boblet siden lenge før Øklands innlegg, så la meg hoste opp noen andre eksempler.

Det er sikkert flere eksempler, men disse har jeg lengst framme i pannebrasken. Lomheim har gang på gang stått fram som forsvarer av et “vi” som bare inkluderer hvite nordmenn, og som mer opptatt av de samme hvite nordmenns rett til å bruke de begrepene de vil med påstått gode intensjoner (eller uten intensjoner overhodet), enn av hvordan de som omtales, måtte oppfatte denne begrepsbruken.

Jeg håper inderlig med Økland at vi får en språkrådsdirektør med et mer oppdatert språksyn — og syn på hva som i det hele tatt er norsk — enn vi har hatt i Lomheim.