andedammen

Jorunn D. Newths weblogg

10/06/11
by Jorunn
7 Comments

10 ting jeg hater ved ebøker (og likevel er de bedre enn papir)

Bloggposten er basert på et “foredrag” for Girl Geek Dinners Oslo 9. juni 2011.

  1. Jeg hater at vi aldri blir ferdige med å snakke om ebøker som noe nytt.
    Eboka er 40 i år. Den første prosjekt Gutenberg-boka ble knot(t)a inn med BARE STORE BOKSTAVER i 1971. Det var forresten den amerikanske Uavhengighetserklæringen som var teksten.

    Det som regnes som den første dedikerte leseplata, Rocket eBook, kom i 1998. Til og med i Norge begynner det å bli lenge siden første lansering, den kom i 2000, med et veldig begrenset antall titler. Her er en oppsummering ved ebokas ettårsdag i Norge. Den gangen var formatet Microsoft Reader, som jeg sant å si trodde lå på historiens skraphaug, men som visstnok fortsatt har sin egen nisje.

  2. Maskinvaren for eblekk er for dårlig eller for dyr. Jeg er på min tredje Kindle. Den første hang seg opp, den andre tålte ikke kulda i vinter. Flere av konkurrentenes lesebrett har nok bedre maskinvarekvalitet — jeg har selv prøvd Sony Reader som nok er mer robust på mange måter, men de er gjerne dyrere, og for min egen del er jeg bare ikke til å rikke bort fra Kindle-modellen med nedlasting rett til brettet.

    Innebygget lyskilde er også en utfordring på maskinvaresida, hittil har de ofte vært klønete plassert og/eller brukt for mye batteri. Sony hadde en variant med lys langs kanten av skjermen, som ga for dårlig lys på midten og mye gjenskinn, samtidig som batterilevetida ble drastisk redusert. Kindle har også hatt minst ett omslag til lesebrettet som i noen tilfeller har fått brettet til å kræsje. Maskinvaremessig er det definitivt litt å gå på.

  3. Formattering og typografi er ofte under pari. Indeksen i en typisk Kindle-bok er en vits eller en fornærmelse litt ettersom man ser det; bare en liste med ord hvor sidetallene pliktskyldigst er fjernet. Ingen pekere, lenking, etc (Flaks for norske bøker at de nesten aldri har indeks.) Gamle bøker er gjerne fulle av OCR-feil, dvs tekstgjenkjenningsfeil fra scanning, men selv helt nye bøker kan ha nok typografiske artifakter til at man kan lure på om noen i det hele tatt har åpnet boka og lest noen sider. Antakelig har de ikke det, autoformatteringen ser ut til å være helt dominerende. Jeg har for eksempel ei bok der ordet “people” konsekvent er etterfulgt av en bindestrek. Jeg fullførte boka, men litt slitsomt i lengden var det utvilsomt.

    Her anbefaler jeg å lese India Amos, som jobber med bokdesign og gjør kampsak av vakrere ebøker og mer brukervennlige applikasjoner. Les eller hør for eksempel denne presentasjonen av avhandlingen hennes, “PAPER SMELLS NICE I READ IT IN THE TUB”

  4. I lys av forrige punkt hater jeg at prisene ikke står i forhold til innsatsen. Noen ganger er ebøker dyrere enn paperback, selv når lite tyder på at mer enn en halv arbeidstime har gått med til produksjonen.

    Tar en eventuell porto med i regnestykket, ser forskjellen i totalsum annerledes ut, men det framstår fortsatt ikke som rimelig.

  5. Én grunn til at ebøker er såpass lite pene, kan være at de fortsatt er nesten utelukkende tekstens domene. Med eblekk er illustrasjonene for dårlige — og kan som regel ikke forstørres, i motsetning til teksten.

    At eblekk så langt heller ikke har farger gjør at det forblir uaktuelt for nesten alle barnebøker og mange fagbøker lenge ennå.

  6. Jeg hater regionkoder. Amazon har rundt 980 000 titler for amerikanske kunder, 600 000 for norske. Dette er en begrensning som kommer av forlagskontrakter om rettigheter til salg og distribusjon, en modell som egner seg eminent elendig for digitale produkter.

    Her ser vi det samme med ebøker som med en del musikk, film og tv-serier over nett: betalingsvillige kunder får ikke produktene de ønsker seg uten å feike adresse i et annet land – eller gå til fildelingsnettverkene.

  7. Inkompatible formater. Her er det mange som har svin på skogen, det hadde for eksempel vært vidunderlig om Kindle forlengst hadde gått for epub-standarden i stedet for en videreutvikling av mobipocket. Kjøp fra tre forskjellige leverandører og risiker å måtte forholde deg til like mange forskjellige programmer for nedlasting, overføring til leseplate, etc.

    Adobe Digital Editions har toppet min tungvinthetsliste hittil, og jammen er det ikke ADE som brukes av norske Bokskya, som med rette har fått gjennomgå mye for manglende brukervennlighet. En av grunnene til at det ofte blir så tungvint, er mitt neste hatpunkt.

  8. Jeg eier ikke ebøkene mine. De fleste av dagens DRM-løsninger for opphavsrettskontroll med produktene gjør ebøker til leie mer enn eie. I Kindles tilfelle har man ikke engang full eiendomsrett til egne notater. Mange vil kjenne til saken med 1984 av George Orwell, som ble gitt ut som ebok av et forlag som viste seg ikke å ha rettighetene. Amazon trakk boka tilbake og tok folks notater med i dragsuget. I ettertid har Amazon rett nok beklaget, men koblingen med notatene består. Får man tilbud om en oppdatert Kindle-bok, er prisen fortsatt at alle gamle notater blir borte.

    Richard Stallmann brukte nettopp 1984-saken som eksempel på at ebøkene angriper friheter vi hittil har tatt for gitt. Et av hans eksempler er å kunne kjøpe bøker anonymt.

  9. Jeg hater at norske ebøker er mangelvare og kommer for seint og for vanskelig. Det må være en sjanse for at akkurat den boka jeg har lyst til å lese, finnes som ebok. Det må ikke være sånn at jeg må lete blant det som finnes etter noe jeg kunne tenke meg; det er å forlange altfor mye av kundene sine.

    Norli.no har 84 fagbøker i sitt eboksortiment, som såvidt jeg har skjønt er identisk for stort sett alle Bokskya-forhandlere. Åttifire — i går var det 83, så det går visselig framover. Gruppert i én klump under ”fagbøker”.

  10. Og da har vi kommet til det jeg hater aller mest ved ebøker, og det er manglende evangelisering, for ikke å si manglende tro på eget produkt fra de som skal selge bøkene. Seriøst, hvor er entusiasmen? Crappy maskinvare og alt annet til tross, jeg elsker Kindlen min — og Kindle-appen på mobilen, som jeg leser mye mer på enn jeg først hadde trodd. Jeg elsker at jeg kan skaffe meg ordentlig lesestoff nesten hvorsomhelst og nårsomhelst, at boka husker for meg hvor jeg er, at eblekk er suverent i sola, genialt for busspendling, at jeg kan synkronisere og lese videre på mobilen når Kindle er glemt eller ikke fikk plass i veska. Amazons utvalg er stort nok til at jeg relativt sjelden føler jeg går glipp av noe&emdash;beklager, norsk bokbransje.

    Jeg er skikkelig lei romantiseringen av papir. Hvor lenge har vi fått høre regla om at ingen vil krølle seg sammen i godstolen med en lesedings som ikke er av papir? Det er jo tull. Hvor er kampanjen med ebokkosebilder? Som viser Julie på trikken med perler og Kindle? Eller meg med lesebrett på et pledd i Sofienbergparken? Mannen min på vei til flere timers togtur med bare lesebrettet under armen? Papir går lett i stykker. Det tar plass i huset og i bagasjen. Kjipe paperbacks har ofte liten, gnidrete faksimileskrift og mye dårligere kontrast enn eblekk.

Her er noen få av en filliard gode grunner til å foretrekke ebøker:

  • du kan kjøpe dem fra hvor som helst og få dem med én gang
  • ingen kan se hva du leser. Conspicuous consumption-faktoren er nesten null. Du ser akkurat like seriøs ut med lesebrettet ditt om du leser Krig og fred eller den erotiske romanen som for øyeblikket er Amazons sjette mest solgte ebok.
  • du har kontroll over skriftstørrelsen. Svaksynte og trøtte kan gå opp i størrelse. Noen lesere og applikasjoner lar deg også velge font.
  • de tar ikke opp hylleplass
  • de tar minimal plass i bagasjen
  • de lukter ikke (boklukt er sterkt oppskrytt, det vet alle som har sniffet litt for lenge på noe fra barnebiblioteket)
  • jeg kan ha med meg så mange jeg vil og skifte lesestoff med skiftende humør
  • de fungerer aldeles utmerket til lineær tekst med lite illustrasjoner, som nå engang er den typen bøker noen av oss leser mest av

Jeg ser og hører slike erfaringer spredd blant de som leser ebøker selv. Jeg hører det aldri brukt i markedsføring. I det store og det hele merker jeg lite til markedsføring av ebøker, særlig i Norge. Og hvor er romantiseringen, poetiseringen?
Enn så lenge er det word of mouth som gjelder, så her er et eksempel, i form av den mest poetiske eboktweeten jeg har lest hittil. Den kom fra Martin Bull-Gudmundsen, som også er oppriktig glad i lesebrettet sitt:

Når jeg legger øret tett inntil lesebrettet mitt og trykker på knappen for sideskift, kan jeg såvidt høre lyden av bokstaver som blir til.

Share/Bookmark

13/04/11
by Jorunn
2 Comments

Öppna din dörr och säg att du vill ha mig här

Denne bloggposten ble påbegynt etter en tur til Posten for å hente årets stabel med mammutbarnebøker fra Haugen bok og har brukt litt tid på å modnes. Jeg bestiller ofte fra Haugen, selv om jeg bor i Norges største by og teoretisk sett skulle kunne ha tilgang på det meste jeg måtte ønske meg av norske bøker. Hvorfor?

Det er mange år siden jeg kjøpte noe særlig bøker til meg selv over norske bokhandlerdisker. De siste årene har jeg stort sett gått over til ebøker for egen lesing — på engelsk, jeg har fortsatt ikke testet det norske tilbudet. Men jeg har også fått barn og dermed kjøpt, lånt og konsumert flere norske papirbøker enn på veldig, veldig lenge. Familien har gjort sitt for økte utlånsstatistikker på våre lokale bibliotekfilialer, og vi har både fått og kjøpt en hel del barnelektyre.

I hele, store Oslo, er det stort sett bare én bokhandel de fleste bokinteresserte vil nevne om stikkordet er “god barneavdeling”, og det er Norli i Universitetsgata. Ellers varierer det fra OK-ish til miserabelt til praktisk talt ikke-eksisterende.

Min favorittbokhandel for øyeblikket, i betydningen hvor jeg handler oftest, har et høyst middelmådig utvalg, men har i hvert fall skjønt én ting; tilgjengelighet teller. Ark i Storgata ligger på hjørnet ved et av Oslos travleste kollektivknutepunkter; buss- og trikkestoppene i Brugata/Storgata/Hammersborggata. Åpningstider? Åtte om morgenen til ni om kvelden. Briljant for på-vei-til-eller-fra-jobb-handling, et lektyremarked som ofte overlates helt og holdent til Narvesen. Men hva handler jeg mest av der? Papirvarer, jeg også.

For bokutvalget er best på nett, men ekspertisen og servicen er ofte ikke mye å skryte av, sant å si. For eksempel tilbyr ingen av de norske nettbokhandlene, såvidt meg bekjent, å bla i boka slik som i hvert fall Amazon gjør. Da blir korrekte og hjelpsomme metadata enda mer nødvendig. Og der skorter det seriøst.

Prøv for eksempel å finne fornuftig informasjon om passende aldersgruppe for fagbøker til barn. I dag mottok vi tilbud fra Bokklubben om en topakning med nye faktabøker av den utmerkede norske fagbokforfatteren Dagny Holm. Det sto imidlertid ikke et ord om hvilken aldersgruppe de kunne passe for, som er et rimelig spørsmål å stille seg om slike bøker.

Jeg sjekket deretter både Norli og Haugen bok, og selv om de har ulike alderskategorier tilgjengelig, hevder begge i praksis at boka passer fra 0 år til øvre tenår. For en faktabok faller dette selvfølgelig totalt på sin egen urimelighet.

Etter litt romstering på sidene til Gyldendal, som heller ikke oppgir noen alder for de enkelte bøkene, fant jeg en samleside for bokserien de inngår i, og der oppgis målgruppen som 4-9 år.

For å oppsummere: Nettbokhandlene har utvalget, men mangler innsynet og litt for ofte bærer de preg av at ingen har gjort noen vurdering av boka før den ble kategorisert. De fysiske bokhandlene gir innsynet slik at du kan gjøre litt mer av kategoriseringa selv, men mangler nesten alltid utvalget.

Hva savner jeg? Flere bokhandlere både på nett og i byen som virkelig demonstrerer at de vil ha familien min og meg som bokkunder. Mer metadata og aktive anbefalinger fra de ansatte. Kanskje en pusle- og lesekrok i butikken (9 av 10 barnebibliotek gjør dette bedre enn 9,9 av 10 bokhandlere). Spenstigere tekniske løsninger på nett. Jada, jeg er en kronisk infodetektiv, men skulle gjerne sett at bokhandlene gjorde mer av jobben for meg …

Hva savner du?

09/01/11
by Jorunn
4 Comments

Søt etterlysning

En gang for lenge siden, da verden var ung og “sjokoladeboller” var noe havregrynsgreier man kunne lage til jul og ikke et samarbeid mellom Freia og landets bensinstasjoner, hadde jeg oppskrift på en nydelig hvetekake med sjokolade. Bunn og kanter var av søt hvetedeig, og fyllet oppå hadde sjokolade, smør og sikkert noe mer som jeg ikke husker. Oppskriften kom fra et sånt ukebladhefte som forlengst har gått tapt.

Høres det kjent ut for noen? Kunne sikkert prøvd meg fram selv, men jeg er veldig usikker på sammensetningen av fyllet og liker ikke å kaste bort god sjokolade og god gjærbakst …

Lover Fairtrade-sjokolade i posten og evig takknemlighet til eventuell finner/tipser!