|
|
For noen uker siden bestemte jeg meg for å hoppe i det og bestille en Kindle 3, og da Amazon først begynte å sende ut leseplater, gikk det fort. Den kom bokstavelig talt på døra to dager etter at den var sendt fra junaiten, ikke den typen service jeg vanligvis gidder å betale for.
Jeg har ikke brukt den ekstremt mye hittil — for tida leser jeg tross alt aller mest bildebøker og tegneserier for barn, men jeg har rukket å få en del spørsmål, litt fra folk som lurer på hva i allverden man skal med en sånn gråtonedings og savner jeg ikke papiret, men flest fra andre som funderer på å kjøpe seg en selv, eller som har selv og lurer på hva jeg synes. Og hva jeg synes, det vet jeg allerede 
Kort om utgangspunktet mitt. Før jeg bestilte, visste jeg:
- at jeg liker å lese på e-blekkskjerm, har lest en god del på Sony Reader.
- at de fleste voksenbøkene jeg leser, er på engelsk.
- at vi ender med å gi bort flesteparten av de nye voksenbøkene vi tar inn i huset, eller skyve gamle bøker ut. Niks mer hylleplass å ta av.
- at jeg ikke har tålmodighet i lengden til å administrere alt dillet med å kjøpe og laste over bøker til Sony Reader. Kindle gjør ettklikkskjøp til *virkelig* ettklikkskjøp. Rett til dingsen.
- at det irriterer meg grønn å betale like mye for portoen som for boka og så vente i ukevis på leveranse.
Så kom altså en nett, liten pakke fra Amazon på døra, og i løpet av få timer var den fulladet, oppe på nett og hadde lastet ned mine første Kindle-titler som jeg allerede hadde kjøpt fra pc, ivrig som jeg var.
Hittil har Kindle innfridd godt. På pluss-siden:
- E-blekk-kvaliteten er fabelaktig god, må nesten tørke sikkel av den etter at den har vært lånt bort til Eirik, som ellers er brukbart fornøyd med kvaliteten på Sony Reader.
- Vekt og format er ypperlige, perfekt for busspendlerlesing. Har sant å si fått veldig mye mindre trang til å sykle til jobben.
- Ettklikkstilværelsen er akkurat så vidunderlig som jeg regnet med. Man blir fort litt revet med, på den annen side spares det jo massevis i fraktkostnader …
- Overføring av filer som ikke kommer fra Amazon, kan enklest gjøres med å sende dem som epostvedlegg til en egen Kindle-konto. Så langt testet med PDF, som hittil har funket bra, men har noen begrensninger (se under).
- Grensesnittet er noenlunde intuitivt og greit. Jeg har smarttelefon uten trykkfølsom skjerm fra før, så selv om tekstmarkering er hakket mindre opplagt enn på en touchskjerm, er det ikke veldig komplisert, og med fysisk tastatur er det såre enkelt å ta notater. Jeg hater skjermtastaturer, og Kindle-tastaturet er slett ikke så verst, selv om man må leve med at alt utenom A-Z og punktum er å finne under Sym (for “Symbol”). Verst når man skal knotte inn en mangesifret WEP-nøkkel for å komme seg på nett.
På minussiden så langt står dette øverst: Jeg savner å kunne sette innstillinger per dokument. En pdf-fil laget for trykk eller pc-skjerm vil ofte ha for liten tekst for Kindle-skjermen, og hvis man bare blåser opp tekststørrelsen, vil ikke “Fit to screen” lenger virke for vanlige pdf-er. En løsning for å få større tekst uten zoom, er å velge liggende format i stedet for stående, men det er jo ikke noe drømmeformat, i hvert fall ikke for vanlige bøker. Så jeg ville gjerne kunne si at administratorhåndboka jeg jobber med for, eh, jobben, skal ha andre presentasjonsinnstillinger enn Kapuścińskis Aesop’s Fables.
Noe av det geniale med en slik lesedings, som jeg tar både meg selv og husbonden i å omtale som “ebok” selv om vi egentlig vet at bøkene er inni og leseplata er utenpå, er jo at man kan hoppe mellom det man har liggende i biblioteket, lese flere ting på én gang. Scenariet med jobbtekst kontra fritidslesning vil jeg tro er relevant for flere enn meg. Og da er det synd at jeg ikke kan lagre settinger for adminhåndboka slik at den kommer tilbake som jeg etterlot den, uten samtidig å rote til andre tekster jeg måtte ha lyst til å lese i mellomtida.
Et lite tips apropos Aesop’s Fables, det er en fritekst jeg har lastet ned via Amazon og foreløpig ikke lest en linje i. Derimot prøver jeg å huske å åpne den før jeg legger Kindle fra meg på kontorpulten, hvor noen garantert kommer til å plukke den opp, slå den på og trykke fem-ti ganger på bla-tastene før de spør “Hva gjør disse?” Æsop kan de bla i så mye de vil, Keiseren har de rotet med én gang for mye 
Det er i hvert fall ikke rart at Kindlen får oppmerksomhet. Den er blitt relativt rimelig, er elegant, utrolig mye penere enn tidligere Kindler, sant å si, og mer praktisk enn de fleste tekstbaserte papirbøker jeg har møtt til alt annet enn dørstopping og pressing av blomster. Barnebøker, tegneserier og andre illustrerte tekster hører utvilsomt hjemme i andre formater, men for tekst velger jeg Kindle over papir når det skulle være.
Hva med deg?
(Tidligere bloggposter om ebøker: Jeg, indisk ebokkunde og En leseplatekonvertitt står fram)
Ingunn Økland tar i artikkelen Lederstilling uten appell? for seg den manglende interessen for stillingen som direktør i Språkrådet etter at den allestedsnærværende Sylfest Lomheim nå har fratrådt.
Og lo and behold, hun nevner det som litt for sjelden har kommet opp, nemlig Språkrådets rolle som forsvarer av et veldig lite inkluderende språk:
Det har opptrådt ganske anelsesløst. Den største offentlige kontroversen i hans periode gjaldt bruken av ordet nordmann. «Vi mener det er uriktig å kalle folk fra andre land for «nordmenn», for «nordmann» betyr i utgangspunktet person av etnisk norsk opprinnelse. En pakistaner (…) er uansett pakistaner (…) og tilhører sin gruppe,» het det i den bastante uttalelsen. Lomheim forsvarte dette «språkrådet» fra en av hans underordnede i flere uker.
Var det bare en glipp? Eller et symptom på en snever og segregerende forståelse av landets befolkning og språkbrukere?
Snever og segregerende? Absolutt. Glipp? Nei. Denne bloggposten har boblet siden lenge før Øklands innlegg, så la meg hoste opp noen andre eksempler.
Det er sikkert flere eksempler, men disse har jeg lengst framme i pannebrasken. Lomheim har gang på gang stått fram som forsvarer av et “vi” som bare inkluderer hvite nordmenn, og som mer opptatt av de samme hvite nordmenns rett til å bruke de begrepene de vil med påstått gode intensjoner (eller uten intensjoner overhodet), enn av hvordan de som omtales, måtte oppfatte denne begrepsbruken.
Jeg håper inderlig med Økland at vi får en språkrådsdirektør med et mer oppdatert språksyn — og syn på hva som i det hele tatt er norsk — enn vi har hatt i Lomheim.
Som avdanket e-læringsprosjektleder og nybakt mor til et barn som er i ferd med å oppdage en verden av læringsspill, ser jeg mye veldig bra, og en del til å bli veldig oppgitt over. Vi snakker ofte om det som åpenbart må være påkostede produksjoner, og da må det være lov å påpeke at det florerer av feiltrinn det ville kostet lite å gjøre bedre. Først og fremst skorter det etter min mening på overgripende planlegging og konsekvens — problemer som også går igjen i e-læring for voksne, men som blir mer alvorlige og frustrerende når man retter seg mot barn i før- og småskolealder. Mange av de samme problemene ser jeg også i analoge aktiviteter som brettspill og “lek og lær”-hefter.
Av nettspill går det her i huset mye i Gyldendals Salaby og Multi, Nrk Supers barneaktivitetssider, og svenske Undervisningsradions spelhåla for barn. Aschehougs Lokus123 for de minste har jeg ennå ikke skjønt opp og ned på, og de andre forlagenes tilbud ser, unnskyld at jeg sier det, gørr kjedelige ut og er ofte for tett knytta til lærebøker til å gi mening for oss andre. Tar gjerne imot tips om andre gode barnesider! Men så til saken.
- Inkonsekvent navigasjon. Først, størst og verst. I forsøk på å være artige og kreative, kommer man opp med altfor mange forskjellige måter å navigere på innenfor samme nettsted. Her tror jeg Salaby er best, klarer nesten å være konsekvente med et kryss oppe til høyre for å lukke hver aktivitet. Gyldendals Multi har derimot navigasjon som ikke minner det minste om Salaby, og som delvis baserer seg på tekst. På ur.se flytter lukkingsnavigasjonen rundt, er noen ganger en hånd nede til høyre, noen ganger en dør eller en hatt oppe til venstre og noen ganger noe helt annet. “Ja” og “Nej” skifter stadig mening — noen ganger betyr “Ja” spille mer, noen ganger betyr det “Ja, jeg vil avslutte”. Noen ganger skal man klikke på figurer som sier Ja og Nej i stedet. Den mest åpenbare årsaken til slik variasjon er vel at spillene er laget av forskjellige produsenter, men da bør oppdragsgiver ta koordinator-hatten på.
- Elementer som ikke gjør noe. Egentlig varianter av første punkt; mange av aktivitetssidene har “menyer” som er animerte sider du skal utforske ved å klikke på ulike elementer, og noen bruker logoer på uheldige steder. Et eksempel på det første er Katten och musen tio tusen, hvor for eksempel bilen og ballen bare ruller når man klikker på dem, og det er umulig å få en full oversikt over hvilke aktiviteter som faktisk finnes på sida. Et eksempel på det siste er denne sorteringsoppgaven fra Multi, hvor logoen nede i hjørnet bare er til pynt, men ser ut som en lekebil og en bamse som burde kunne dras til kassene.
- Dillete og inkonsekvente fonter. Store barn og voksne skal kunne gjenkjenne bokstaver med ulik utforming. Det bør man ikke vente av barn i lære-bokstaver-alderen, likevel er det styggeste eksempelet jeg har på dette, et “Lek og lær”-hefte fra Egmont, hvor man veksler mellom to-tre fonter der den ene blant annet får liten k til å se ut som en stor R. Jeg er heller ikke veldig glad for å se store i-er med prikk over, som i Alfabetet til ur.se.
- Bugs/manglende testing. Som med alle andre programvareprodukter, må man teste, og helst på flere plattformer. Her i huset bruker vi stort sett Mac og Linux, og de fleste læringsspill på nett er laget i Flash, som kan være upålitelig på disse plattformene. (Om ikke annet bør man sette en stor, flashy notis med “Vi støtter ikke Mac og Linux” om dette er tilfelle.) Eksempler på stygge bugs: den engelske sorteringsoppgaven på Salaby barnehage har en blå kjegle som ikke lar seg slippe i bøtta, det vil si at oppgaven er umulig å fullføre. Nrk Supers Kometkameratene-spill Oppdrag Sommerfugl lar deg hoppe ut av spillskjermen og bli borte, mens spillet tilsynelatende fortsetter.
- Inkonsekvent bruk av lyd og tilbakemeldinger. Her er Gyldendals Salaby både best og verst; mange fine varianter av jubel og applaus når oppgaven er fullført, men desto mer påfallende og frustrerende for spilleren når noen av oppgavene ikke gir feedback til slutt i det hele tatt (i starten satt sønnen min og fiklet med volumet, han trodde det måtte være noe galt med lyden når det ikke kom applaus eller pokal). Salaby har for øvrig også en del sider og filmer med lydkontroll, men uten lyd.
- Inkonsekvent følsomhet på dra-og-slipp. Variasjon mellom oppgaver i hvor mye omtrentlighet som godtas, er vanskelig for de som ennå ikke er helt stø med musa.
- Umulig å peke til og bokmerke enkeltaktiviteter direkte. Et gammelt frustrasjonspunkt med navigasjon i Flash er at sidene ofte ikke får unike URLer, men såvidt jeg vet, er det fullt mulig å gjøre noe med, om ikke annet med en redirect. Jeg skulle for eksempel gjerne pekt direkte til enkeltspill i denne bloggartikkelen, men det er nesten aldri mulig.
|
|
Siste kommentarer