andedammen

Jorunn D. Newths weblogg

04/03/12
by Jorunn
1 Comment

Hva er best for barn på Android?

Etter noen uker med nettbrett i huset, begynner vi å opparbeide oss en liten samling med applikasjoner som brukes mest av husets andreklassing. Og når jeg sier liten, så mener jeg faktisk at den ikke er så stor. Dels fordi vi har tatt handlingen litt piano, dels fordi det ikke har vært så mye å finne når det i tillegg helst skal være tilpasset et av de nyeste androidbrettene (Asus Transformer Prime).

Noe vi oppdaget raskt (og også har merket når min androidtelefon har vært i barnehender i ny og ne), var at reklamefinansierte spill er mye mer plagsomme som apper på en touchskjerm enn selv noen av de mest befengte spillnettstedene på web. Reklamen blinker kanskje mindre her, og det er ikke fullt så mye av den, men til gjengjeld er det mye vanskeligere å unngå å trykke på den; den legges “i veien” med vilje. “Bannerblindhet” gjør at selv barn relativt raskt kan lære seg å overse faste deler av skjermen/nettsida. Det er ikke tilfelle her, og Google Ads er sjelden det man vil kalle barnevennlige, heller. Vi har derfor stort sett oppgradert til betalversjoner av applikasjoner så fort vi har konstatert at de fungerer og er noe å ha.

For ordens skyld: Av lista under kunne man kanskje tro at det bare går i digitale læremidler og hjernevriderspill her i huset, men dette tas nok grundig igjen på andre plattformer (DS, flashspill på pc, vår antikvariske PS2). Det er da også fortsatt mye på web som ikke egner seg for berøringsskjerm.

Norsk innhold som funker på Android, er i det hele tatt mangelvare for barn. Nrk beta ønsker seg innspill på hva som ville gjøre det norske nettet bedre for barn, og jeg har ikke tenkt å si “flere Android-applikasjoner”, men mer generelt: innhold som unger kan finne, bruke, leke med, bygge med — så lenge de har tilgang til en dings som kan vise web. Gjør dem mindre avhengige av om mor og far eller skolens it-ansvarlige er eplehuer eller linuxfantaster eller sverger til Windows XP eller finner akkurat riktig plugin til nettleseren (I’m looking at you, Nrk nett-tv), gi dem godt innhold og gode tjenester på norsk som kan brukes på skjermer av alle typer og størrelser. Så langt har norske innholdsprodusenter med barn som målgruppe i all hovedsak hengt seg opp i iOS og, kan det virke som, de yngste barna. Forståelig på ett plan, men frustrerende på et annet.

Den tynneste kategorien er utvilsomt læringsapplikasjoner/-spill. Her har forhåpningene mine så langt vært veldig langt unna å bli innfridd. Det er utrolig mye halvveis, kvartveis, amatørmessig, bøggi å finne i Android market — i tillegg til at alt med mye innslag av tekst eller tale stort sett utgår på grunn av språket. Aschehoug ser ut til å være eneste norske forlag på Android, med mattespillet Gulljakten, som er helt greit, men et mye døllere konsept enn navnet tilsier, og designmessig også nokså underveldende. I denne kategorien tror jeg i det hele tatt vi har kassert mer enn vi har beholdt.

Under er våre favoritter, i rekkefølge fra mest læring til mest fjas:

  • Kids numbers and math. Amerikanske Intellijoy har gjort et par sympatiske ting. Stilen er kanskje litt glætt, men spillene deres ser bra og proffe ut, skalerer fint uavhengig av om man er på mobil eller brett, og ingen av dem har reklame. Gratisspillene er bare begrensede utgaver av betalspillene. Flertallet av spillene er rettet mot barn i førskolealder, men betalutgaven av numbers and math gir nok konfigurasjonsmulighet på oppgavene til at vår andreklassing kan bryne seg, med litt engelsktrening på kjøpet.
  • Space physics — etter å ha hatt Crayon Physics Deluxe på pc, hadde jeg håpet vi skulle finne det samme til brettet, siden ideen om å tegne objekter med fargestift utvilsomt fungerer bedre med en finger enn med mus, men dette finnes dessverre ikke for Android (har du iOS, slå til!) Space physics er stilmessig helt annerledes, men i bunn og grunn samme opplegg: tegn objekter på skjermen og bruk “fysikkens lover” til å få en ball til å trille over et målpunkt.
  • Slice it! er i den motsatte enden av skalaen reklamemessig, dessverre. Den er også mer spill- enn læringsrettet, men ideen er smart og opplegget utvilsomt mattebasert: Med et gitt antall streker skal du dele en figur i et bestemt antall deler, som skal være så like i størrelse som mulig. Det finnes en betalutgave som muligens er uten reklame, men den finnes — originalt nok — bare på japansk.
  • Where’s my water? ble lastet ned etter å ha lest mange positive anmeldelser og i glede over å finne noe fra en etablert produsent (faktisk Disney) etter mange bomnedlastinger. Her skal man hjelpe alligatoren Swampy med å få vann i badekaret ved å lede det fram til røret. Mange slags hindringer på veien, og det finnes ørten nivåer med varierte utfordringer. Spillet er laget for mobil, men skalerer fint til brett og er litt lettere på større skjerm, som bidrar til å få mestringsgleden opp fra starten. Koster nesten ingenting, verdt hver krone og vel så det.
  • Sprinkle. Du er ansvarlig for en brannbil og skal redde små, knirkende vesener før husene deres brenner opp. I den voksende kategorien av spill som i stor grad går ut på å beregne/gjette seg til vinkler og velge rekkefølge å gjøre ting i (som med sinnafugler, men de har vi gått lei av). Nydelig grafikk, morsomt og utfordrende spill. Poden her syntes det var litt vanskelig og ba om å få prøve seg på barnevarianten Sprinkle Junior. Den spilte han gjennom på 18 minutter, som dessverre er tre minutter for mye til å få pengene igjen fra Android market. Begge spill koster like mye (snaue 12 kroner), og barnevarianten er nok sikkert verdt prisen, den også, for de minste.
  • Alchemy, også et mobilspill, er ikke spesielt barneretta eller engang passende i alle henseende, men konseptet med å dra elementer oppå hverandre og kombinere i det (nesten) uendelige og se hva du får, appellerer så intenst i hvert fall til yngstemann her i huset at jeg synes det må nevnes. Skulle bare ønske noen også lagde en versjon som var ørlite mindre fantasifull, så kunne man hatt et strålende, lite leke-læremiddel i biologi/kjemi/fysikk/matlaging … Det har kommet en ny variant som heter Alchemy Genetics hvor man kombinerer dyr, den har vi ikke testet enda.
  • Bag It — fyll handleposen og få plass til alle varene uten at noe knuses. Ser enklere ut enn det er! Og eggkartongen er veldig søt når den ser på deg med redsel i blikket om du truer med å sette melka oppå den, da.
  • LEGO Creationary — betydelig mindre kreativt enn navnet tilsier, siden app-utgaven i bunn og grunn bare lar deg gjette på figurer som “bygges” av spillet. Vi voksne syntes dette så litt dølt ut, men den har blant annet slått an når man er flere sammen om brettet, fordi man kan samarbeide om å gjette, eller la turen gå på omgang etter hvem som gjettet riktig sist.
  • Fruit Ninja — velkjent for de fleste, antakelig? Underlig tilfredsstillende for både store og små å slæsje løs med sverd på frukt i stort monn mens man unngår bomber (det vanligste problemet når man skjærer frukt, tross alt). Stort pluss for tospillermodus.
  • Doodle Jump — i grunnen det navnet sier; en liten krusedull av en fyr som hopper fra avsats til avsats og prøver å lande på gjenstander som gir ekstra fart til å hoppe mer. Kontrolleres ved å bevege brettet. En ubetinget podefavoritt (som han får ha i fred, i motsetning til fruktninjaen).

Hva har vi gått glipp av? Enten Android-apper eller websider som funker med touchskjerm? Vi trenger mer!

Share/Bookmark

16/01/12
by Jorunn
1 Comment

Ebokønsker for 2012

nrk.no utfordret sist uke en liten gjeng med ebokbrukere, deriblant meg, til å komme med våre ebokønsker for det nye året.

Teksten jeg sendte nrk, var som følger:

Mitt store ønske for norske ebøker i 2012 er at norsk bokbransje begynner å vise at de tror på det de skal selge.

“e-boken innebærer store muligheter, for alle, og forlagene er ivrige etter å ta disse i bruk”, skrev Mads Nygaard i en kronikk i Dagbladet her om dagen. Jeg vet ikke hvordan Nygaard definerer “iver”, men jeg har fulgt med på norske eboksatsinger siden Microsoft Reader-lanseringen i 2000 og synes vel egentlig at denne iveren burde ha materialisert seg bedre på et tidligere tidspunkt.

Selv om jeg savner sprudlende ebokformidlere i norsk bokbransje, savner jeg aller mest at bransjen viser at de har tro på eboka som produkt. De to viktigste endringene som ville demonstrere det for meg som høypotensiell bruker, ville være økt utvalg og tilgjengelighet. Utvalget av norske titler er altfor dårlig, og tilgjengeligheten er for kronglete. Adobe Digital Editions, som Bokskya bruker, er en skrekkelig lite brukervennlig løsning og gjør kjøpsprosessen mer smertefull enn den skulle trenge å være, samtidig som Adobes DRM legger store begrensninger på bruk.

Med standard Adobe-DRM må man gjøre seg til DRM-knekker for å få norske ebøker inn på en Kindle. Bokskya har tilbud om “mykere” DRM i form av vannmerking, men slik jeg har forstått det, gjelder dette ganske få titler, og det er helt og holdent opp til forlag og forfatter å velge dette. Som forfatter av en bok som aldri fikk særlig god spredning selv, kan jeg være bittelitt mer enn bare stor i kjeften når jeg sier at norske bøker flest antakelig står i større fare for ikke å bli lest av særlig mange, enn for å bli piratkopiert. Med vannmerket epub kan eboka uten videre konverteres til å leses på Kindle, per Bokskyas egen FAQ.

Jeg er en av mange nordmenn som forlengst har skaffet seg en Kindle. Det er mye å si om Kindle, og representanter for bransjen gjør det hele tida. Men det viktigste å si om Kindle i denne sammenhengen, tror jeg likevel er dette: I den grad nordmenn har lesebrett, er det i overveiende grad Kindle de har. (Noen burde virkelig prøve å finne ut hvor mange kindler som er i bruk i Norge nå.)

Pakka som er det norske eboktilbudet per i dag, framstår dermed lite fristende: Utvalget i titler er tynt, kjøpsprosessen er tungvinn, og formatet er ikke kompatibelt med det vanligste lesebrettet. Ivrige forlag bør gjøre noe med denne situasjonen i 2012.

I dag er saken kommet på nett: Advarsel til bokbransjen: – Slutt å surre. De andre som er intervjuet, er Anne Oterholm, Arne Krokan, Thomas Brevik, Anders Hofseth og Thomas Gramstad.

Jeg synes alle de andre har gode poenger, men i motsetning til Anne Oterholm og Arne Krokan haster jeg ikke så veldig med en streaming-aktig tjeneste for ebøker. Dagens DRM-kontrollerte ebøker er jo i praksis bare leie med mindre man aktivt stripper DRM, så jeg skjønner ikke helt Oterholms “Et tilbud til dem som ikke har lyst til å eie e-bøker, men er fornøyd med å lese dem på nett.” Hadde jeg virkelig eid boka, kunne jeg disponert den fritt, som Thomas Gramstad fra EFN ikke overraskende gjør til sitt hovedpoeng.

Jeg vil også trekke fram dette sitatet fra nerdebibliotekar par excellence Thomas Brevik:

Hvis forlagene vil selge flere ebøker, mener jeg at de burde satse mer på faglitteratur i elektronisk format. Det er noe jeg tror mange ønsker seg.

No kidding. Ved siste sjekk på norli.no fant jeg drøye 1700 norske eboktitler, hvorav under 150 titler var kategorisert som fag- eller faktabøker. De norske eboksatsingene har siden den første i 2000 underlig nok vært tydelig vinkla mot skjønnlitteratur, og det ser neimen ikke ut til å gi seg. Hvor blir faglitteraturen av?

Jeg ser ingen akutt mangel på innsatsområder på ebokfeltet, nei.

28/08/11
by Jorunn
39 Comments

Den ensfargede barneboka

Jeg elsker biblioteket. Jeg elsker å låne bøker, å ha tilgang til nytt og gammelt, å kunne prøve seg fram i hyllene, finne noe man liker, og så låne mer av det samme, og så prøve noe nytt igjen.

De siste par årene har jeg vært relativt fast inventar i barneavdelingene til mine lokale bibliotekfilialer, men med litt mer blandede følelser enn før. Bosatt på Tøyen har vi to filialer i gangavstand; Gamle Oslo og Grünerløkka. Felles for begge bydeler og filialer er at man ser mange brune fjes. Sønnen min er ett av dem (det vakreste!).

Det som har gjort bibliotekbesøkene mer bittersøte for meg er å oppleve at dette mangfoldet fortsatt er bortimot fraværende i hyllene med norske barnebøker. Og tro meg, jeg har vært gjennom de fleste hyllene nå, spesielt bildebøkene, og det er virkelig virkelig tynt. Mine bevis er muligens anekdotiske, men husk at the plural of anecdote is data.

Joda, det finnes unntak, hovedsakelig i form av oversatt litteratur. Selv litteratur oversatt fra dansk og svensk ser ut til å gjøre en bedre innsats enn den norske, men det er ikke voldsomt mye å ta av der heller.

Og dette er på ingen måte bibliotekets skyld. De har tross alt det meste som har kommet ut av norsk barnelitteratur de siste 40 årene eller så. Jeg har snakket med barnebibliotekarer som fortviler over det samme som meg. Det er tilfanget det skorter på.

Med ujevne mellomrom hører jeg klager på at norske lærebøker skal være så “politisk korrekte”. Jeg har hørt dette fra lærebokforfattere (som føler friheten sin innskrenket) og hvite foreldre av hvite barn (som synes det er krampeaktig). Jeg har nok aldri hørt klagen fra noen som har opplevd at de selv eller barna deres har vært grovt underrepresentert noe sted.

Det er mulig norske lærebøker lages med millimetermål for samer, feminister, damer med hijab, menn med barnevogn og barn med krusete hår (jeg sier mulig, selv har jeg sett svært lite av dette så langt i min skoleforelderkarriere). Men om så er tilfelle, foretrekker jeg dette framfor alternativet. Flytt blikket over til barnebokhylla, og du ser hva forfattere, illustratører, redaktører og markedsavdelinger kommer opp med når ingen holder telling.

Bokbransjen gjør en slett jobb, men det er altså ikke veldig mye bedre på film. Kontrasten var ekstrem da vi i en skoleferie gikk for å se filmvisning på Grünerløkka bibliotek. Filmen var “Radiopiratene”, og på lerretet var det ikke ett brunt fjes å se. I salen var jeg den eneste hvite.

Drama-produksjoner for tv er noe bedre, med unntak for advents-tv, da etnisk mangfold simuleres ved hjelp av røde og blå luer. Hiphop-serien AF1 har vært en stor hit i mange norske hjem, også vårt, men det sank i meg da jeg skjønte at alle ikke-hvite roller var redusert til bipersoner i andre sesong. Om dette var bevisst eller ubevisst, var det uansett deprimerende.

På engelsk finnes uttrykket “white privilege”; de hvites privilegium. Det er påfallende hvor fraværende et slikt begrep er i den norske debatten om, vel, noe som helst. Og hva er de hvites privilegium? At det å være hvit er noe man sjelden trenger tenke over, det regnes som normalen og alt annet som unntak. For eksempel:

  • Det finnes én farge som regnes som “hudfarge”. Prøv å finne plaster som passer afrikansk hud.
  • Som hvit slipper man i all hovedsak å bli symbol eller representant for andre med samme eller liknende hudfarge/bakgrunn/religion.
  • TV, film og bøker er fulle av ansikter som likner ditt eget.

Løsningen blir ofte å prioritere bildebøker og tegneserier som handler om dyr. Men selv der viser privilegiet sitt ansikt, og gjett hvilken farge det har? Her om dagen leste vi en nydelig (om enn sløvt korrekturlest) bok om dinosaurene og ginkgo-trærne. Nå er det slik at disse trærne først og fremst er kjent fra Asia, men i en norsk barnebok har også de bleke ansikter og lange neser.

Så hva ønsker jeg meg? At man begynner å se seg rundt, og se på om boksidene og rollebesetningen reflekterer dagens Norge. At man, i stedet for å fnyse om “korrekthet” tenker på at både kunstopplevelser og læring trenger elementer av gjenkjennelse. Det skjærer meg i hjertet hvor sjelden en norsk bok eller film kan tilby sønnen min og skolekameratene hans dette. Disse bøkene speiler jo faktisk heller ikke virkeligheten til mange av de hvite barna, som har skolekompiser og familiemedlemmer av alle slags bakgrunner og farger, mens bøker og filmer sitter fast i et slags evig 60-tall.

Mer å lese: