Og lo and behold, hun nevner det som litt for sjelden har kommet opp, nemlig Språkrådets rolle som forsvarer av et veldig lite inkluderende språk:

Det har opptrådt ganske anelsesløst. Den største offentlige kontroversen i hans periode gjaldt bruken av ordet nordmann. «Vi mener det er uriktig å kalle folk fra andre land for «nordmenn», for «nordmann» betyr i utgangspunktet person av etnisk norsk opprinnelse. En pakistaner (…) er uansett pakistaner (…) og tilhører sin gruppe,» het det i den bastante uttalelsen. Lomheim forsvarte dette «språkrådet» fra en av hans underordnede i flere uker.

Var det bare en glipp? Eller et symptom på en snever og segregerende forståelse av landets befolkning og språkbrukere?

Snever og segregerende? Absolutt. Glipp? Nei. Denne bloggposten har boblet siden lenge før Øklands innlegg, så la meg hoste opp noen andre eksempler.

• Hottentotter utvist fra norsk litteratur:
  Språkrådet mener folk er blitt redde for å snakke.
• Greit å si neger: – Dette har vi sagt hele tiden, sier leder av Språkrådet
• - Gratulerer, Siv Jensen — Lomheim berømmer Frp-lederen for uttrykket “snikislamisering”

Det er sikkert flere eksempler, men disse har jeg lengst framme i pannebrasken. Lomheim har gang på gang stått fram som forsvarer av et “vi” som bare inkluderer hvite nordmenn, og som mer opptatt av de samme hvite nordmenns rett til å bruke de begrepene de vil med påstått gode intensjoner (eller uten intensjoner overhodet), enn av hvordan de som omtales, måtte oppfatte denne begrepsbruken.

Jeg håper inderlig med Økland at vi får en språkrådsdirektør med et mer oppdatert språksyn — og syn på hva som i det hele tatt er norsk — enn vi har hatt i Lomheim.

Av nettspill går det her i huset mye i Gyldendals Salaby og Multi, Nrk Supers barneaktivitetssider, og svenske Undervisningsradions spelhåla for barn. Aschehougs Lokus123 for de minste har jeg ennå ikke skjønt opp og ned på, og de andre forlagenes tilbud ser, unnskyld at jeg sier det, gørr kjedelige ut og er ofte for tett knytta til lærebøker til å gi mening for oss andre. Tar gjerne imot tips om andre gode barnesider! Men så til saken.

1. Inkonsekvent navigasjon. Først, størst og verst. I forsøk på å være artige og kreative, kommer man opp med altfor mange forskjellige måter å navigere på innenfor samme nettsted. Her tror jeg Salaby er best, klarer nesten å være konsekvente med et kryss oppe til høyre for å lukke hver aktivitet. Gyldendals Multi har derimot navigasjon som ikke minner det minste om Salaby, og som delvis baserer seg på tekst. På ur.se flytter lukkingsnavigasjonen rundt, er noen ganger en hånd nede til høyre, noen ganger en dør eller en hatt oppe til venstre og noen ganger noe helt annet. “Ja” og “Nej” skifter stadig mening — noen ganger betyr “Ja” spille mer, noen ganger betyr det “Ja, jeg vil avslutte”. Noen ganger skal man klikke på figurer som sier Ja og Nej i stedet. Den mest åpenbare årsaken til slik variasjon er vel at spillene er laget av forskjellige produsenter, men da bør oppdragsgiver ta koordinator-hatten på.
2. Elementer som ikke gjør noe. Egentlig varianter av første punkt; mange av aktivitetssidene har “menyer” som er animerte sider du skal utforske ved å klikke på ulike elementer, og noen bruker logoer på uheldige steder. Et eksempel på det første er Katten och musen tio tusen, hvor for eksempel bilen og ballen bare ruller når man klikker på dem, og det er umulig å få en full oversikt over hvilke aktiviteter som faktisk finnes på sida. Et eksempel på det siste er denne sorteringsoppgaven fra Multi, hvor logoen nede i hjørnet bare er til pynt, men ser ut som en lekebil og en bamse som burde kunne dras til kassene.
3. Dillete og inkonsekvente fonter. Store barn og voksne skal kunne gjenkjenne bokstaver med ulik utforming. Det bør man ikke vente av barn i lære-bokstaver-alderen, likevel er det styggeste eksempelet jeg har på dette, et “Lek og lær”-hefte fra Egmont, hvor man veksler mellom to-tre fonter der den ene blant annet får liten k til å se ut som en stor R. Jeg er heller ikke veldig glad for å se store i-er med prikk over, som i Alfabetet til ur.se.
4. Bugs/manglende testing. Som med alle andre programvareprodukter, må man teste, og helst på flere plattformer. Her i huset bruker vi stort sett Mac og Linux, og de fleste læringsspill på nett er laget i Flash, som kan være upålitelig på disse plattformene. (Om ikke annet bør man sette en stor, flashy notis med “Vi støtter ikke Mac og Linux” om dette er tilfelle.) Eksempler på stygge bugs: den engelske sorteringsoppgaven på Salaby barnehage har en blå kjegle som ikke lar seg slippe i bøtta, det vil si at oppgaven er umulig å fullføre. Nrk Supers Kometkameratene-spill Oppdrag Sommerfugl lar deg hoppe ut av spillskjermen og bli borte, mens spillet tilsynelatende fortsetter.
5. Inkonsekvent bruk av lyd og tilbakemeldinger. Her er Gyldendals Salaby både best og verst; mange fine varianter av jubel og applaus når oppgaven er fullført, men desto mer påfallende og frustrerende for spilleren når noen av oppgavene ikke gir feedback til slutt i det hele tatt (i starten satt sønnen min og fiklet med volumet, han trodde det måtte være noe galt med lyden når det ikke kom applaus eller pokal). Salaby har for øvrig også en del sider og filmer med lydkontroll, men uten lyd.
6. Inkonsekvent følsomhet på dra-og-slipp. Variasjon mellom oppgaver i hvor mye omtrentlighet som godtas, er vanskelig for de som ennå ikke er helt stø med musa.
7. Umulig å peke til og bokmerke enkeltaktiviteter direkte. Et gammelt frustrasjonspunkt med navigasjon i Flash er at sidene ofte ikke får unike URLer, men såvidt jeg vet, er det fullt mulig å gjøre noe med, om ikke annet med en redirect. Jeg skulle for eksempel gjerne pekt direkte til enkeltspill i denne bloggartikkelen, men det er nesten aldri mulig.

Vi gir bort tre pent brukte flerbindsverk:

• Hartvig Frisch’ kulturhistorie i fire bind
• Norges litteraturhistorie i seks bind
• Verdens litteraturhistorie i 12 bind, fra bokklubbene

Og i klassen for velbrukt paperback:

Norges kulturhistorie i åtte bind, fra Aschehoug.

Kan hentes på Tøyen eller overleveres sentralt i Oslo.

Smakens uke gir matglede
Smak er essensielt for matglede og nysgjerrighet rundt mat. Landbruks- og matdepartementet iverksetter Smakens uke for å øke bevisstheten rundt matglede. Smakens uke er en årlig begivenhet

I dag hadde jeg middagsbesøk av noen som ikke spiser rødt kjøtt. Jeg måtte handle på Bunnpris, som ikke akkurat utmerker seg med utvalg på god fisk og fugl, og endte med å gå for kyllingkjøttdeig fra Den stolte hane. Jeg tror kanskje jeg har prøvd samme produkt én gang før — men da kan jeg umulig ha lest på pakka. Jeg syntes det var et sted mellom ironisk og trist at jeg skulle lese følgende fallitterklæring på et ferskvareprodukt samme dag som jeg leste om “Smakens uke”:

Fordelen med noe som ikke smaker så mye i utgangspunktet, er at det tar opp mye god smak.

Kyllingkjøttbollene mine ble ålreite, de, men det måtte utvilsomt litt tilsetning til. Jeg synes først og fremst tingenes tilstand er ganske traurig når kyllingkjøtt markedsføres som smakløst.

Takk og lov for at vi i Stange og Holte har fått produsenter som selger fugl det smaker av, selv om tilgjengeligheten er varierende. Jeg håper bare de klarer å utvide i et marked der “smakløst” tydeligvis er i ferd med å bli en hedersbetegnelse …

Mattilsynet ønsker oversikt over katter og vil innføre obligatorisk merking og katteregister.

– Målet er å få en bedre kattevelferd. Vi ønsker færre husløse katter, sier seniorrådgiver Vigdis Finstad i Mattilsynet.

Som kattevenn synes jeg dette er en god ting. Jeg kan ikke skjønne annet enn at obligatorisk registrering blant annet bør gjøre det vanskeligere å dumpe katten når det nærmer seg ferie, stygge historier vi hører år etter år når det går mot sommer. Å få bedre oversikt over landets katter må da generelt også være av det gode. Det finnes nemlig altfor få tall, og dette påpekes i artikkelen av Norsk zoologisk forening — noe som likevel ikke hindrer Aftenposten i å la andre kaste rundt seg med tenkte tall:

Norsk ornitologisk forening er også svært opptatt av katter og jakt.

–Et anslag er at det er over 500000 katter i Norge. Om disse dreper ti småfugl hver hvert år, så forsvinner det fem millioner fugl fra norsk natur årlig. Det er skremmende, sier organisasjonssekretær Morten Ree.

Ja, det var skremmende mange antakelser og anslag på én gang. Med i anslaget er forresten ikke det faktum at en del av landets katter allerede holdes innendørs — hvor mange vet vi ikke, siden vi altså mangler tall. Men innendørs fanges det som kjent relativt lite småfugl, med mulig unntak for en og annen undulat.

Organisasjonene har flere forslag til hva som kan gjøres for å redde småfugl fra katter:

– I England foreslår ornitologene at alle katter skal få bjelle. Dette støtter vi fullt ut. Alle småfugler vil da vite hvor pus befinner [s]eg, sier Morten Ree.

Har norske og britiske ornitologer gjort hjemmeleksene sine? Som eier av to katter med bjeller på, kan jeg konstatere at de ikke hindres i å jakte på verken mus eller fugl. Det begrenser antakelig suksessraten noe, og kan sagtens være et godt tiltak, men å tro at det eliminerer risikoen for fugl, er å undervurdere pus og overvurdere småfuglene.

Forslag om innetvang og båndtvang er også på bordet hos organisasjonene. Sistnevnte er vel verdt en god fnis for alle som har prøvd å gå tur med huskatt i bånd. Førstnevnte får meg til å undres hva som ville skje med landets mus- og rottebestand om alle katter skulle holdes inne; jeg merker meg at denne delen av den “lokal naturen” får lite omtale i artikkelen. Men det er dette punktet som virkelig får meg til å stusse:

En aktuell diskusjon er også om man bør klippe kattenes klør.

Utfra plassering i artikkelen tror jeg det menes at dette er en aktuell diskusjon i Norsk zoologisk forening, men det gjøres ikke klart. Det er i hvert fall å anta at dette forslaget om dyremishandling ikke kommer fra Mattilsynet. Jeg synes det er ille nok at det øyensynlig kommer fra en organisasjon som foregir å være opptatt av dyrevelferd.

Men det er generelt ingenting i artikkelen som tyder på at disse tiltakene vurderes aktivt av myndighetene.
Det virker i det hele tatt på meg som om alt Mattilsynet foreløpig har sagt, er at de vil ha tvungen registrering, flere tall på bordet, og at de har et mål om færre løskatter. Og det er det vanskelig å slå poten av dem for.

Bykatt Ada på (fullstendig mislykket) andejakt

Jeg er skjermleser.

Jeg har bærbar pc med i sofaen og savner aldri papiraviser — med et mulig unntak for Dagbladets lørdagskryssord. Så lenge jeg sitter godt og teksten er interessant og redigert, har jeg ingenting imot å lese langt på skjerm.

Selv om jeg har fulgt e-bokutviklinga siden tidlig 2000-tall, har jeg ikke lest på leseplate før i sommer. En og annen tittel har blitt lest på pc, på mobiltelefon og på min gamle Psion 5mx, men Psion har gått ut på dato, mobilen er i minste laget å lese på, og pcen blir fort for stor, særlig på tur.

Likevel har jeg ikke vært overbevist om behovet for leseplate som egen dings, og flommen av små og lette bærbare gjorde meg ikke mindre skeptisk. Men jeg er nå engang gift med en leseplateentusiast, så da vi fikk to nye leseplater til låns, gikk jeg med på et eksperiment. På ferie i sommer hadde vi med to leseplater som eneste lektyre utover reiseguiden.

Det gode

Størrelsen er viktig. Leseplata får plass i lokket på kameraveska, som er min faste håndbagasje på tur. Den er mye mindre og lettere enn selv en liten pc, og den gir meg større valgfrihet i sitte- og liggestillinger enn en pc gjør, noe nakke og skuldrer setter stor pris på.

Lesekontrasten er god. PRS-700 har trykkfølsom skjerm med litt for mye refleks i, men er fortsatt god å lese på. Og sammenliknet med crappy paperbackkvalitet, som ofte er alternativet, er leseplata faktisk bedre enn papir.

Skriften er så stor som du trenger. Jeg har relativt godt syn, men synes det er rett så behagelig å kunne justere opp skriftstørrelsen, særlig når jeg begynner å bli trøtt.

Du har alltid lesestoff. Jeg hadde med meg 30-40 titler, inklusive noen artikkel-pdfer og håndbøker, og det var plass til mye mer på minnekortet. Jeg gikk lei av utvalget mitt på et tidspunkt, men jeg gikk ikke tom.

E-bøker eter ikke hyllemetre. Ikke bare slapp vi i år kilovis med litteratur i bagasjen, feriestorlesere som vi er, men vi slapp å ta stilling til hvor mange av dem som skulle få plass i allerede overfylte hyller da vi kom hjem.

Det dårlige

Brukergrensesnittene er klønete. Jeg er ikke overbegeistret for brukergrensesnittet på verken PRS-505 eller PRS-700. Trykkfølsom skjerm er riktig og viktig etter min mening, særlig for å kunne navigere raskt i lister og markere og lagre sitater, men jeg fikk ikke til å bla riktig ved hjelp av skjermen. Bla-knappene er dessuten små og til dels kluntete plassert. Jeg ble vant til det, men spesielt imponerende for en dings som egentlig har blaing som hovedfunksjon, er det ikke.

Utvalget er for dårlig. Ikke et problem med leseplatene, men det er altfor få nyere titler der ute i e-bokformat, og kvaliteten på formatteringen er for variabel. På norsk er det penibelt lite utvalg, uansett format.

Du trenger fortsatt en lyskilde. PRS-700 har riktignok innebygd leselys langs kantene, men slår du det på, går batterilevetida rett til bunns.

Det grusomme

DRM gir horrible administrasjonsløsninger. For å holde styr på tekstene på leseplata jeg har brukt, trenger jeg et par forskjellige programmer — Adobe Digital Editions for alt med Adobe-DRM, åpen kildekode-programmet Calibre for resten. DRM-fri pdf kan lastes rett over, men da er man oppe i tre varianter. Jeg ville helst hatt biblioteket mitt på ett sted.

ADE er også såpass opphengt i validering at jeg ikke kan kjøpe og laste ned e-bøker til min maskin og overføre til leseplata hvis den allerede er knytta til Eiriks maskin og ADE-konto.

Konklusjonen så langt

I jobbsammenheng kunne leseplata allerede ha spart mange og lange utskrifter jeg har tatt for å få med meg en rapport på bussen, eller bare for å kunne skifte lesestilling. Slike dokumenter er perfekt leseplatemat, ikke minst når man har trykkfølsom skjerm og mulighet til understrekning. Jeg har ikke testa eksport av understrekede sitater ennå, men ser for meg at det i hvert fall kan bli veldig nyttig.

Så ja, jeg er nyfrelst. Selv om jeg ser fram til bedre brukergrensesnitt og administrasjonsprogrammer, er selve leseopplevelsen riktig god. Innholdsmessig kan det selvfølgelig bare bli bedre, men det er allerede mer enn nok der ute allerede til at jeg er overbevist om at jeg vil ha min egen leseplate — om ikke av denne generasjonen, så i hvert fall den neste.

Legg til ørten nye medier siden nett, web og mobil så dagens lys — hvordan sjonglerer vi det? Hvor mye multitasker vi egentlig? SSBs mediebruksundersøkelse måler mediebruk i timer og minutter, men spør naturlig nok ikke om udelt oppmerksomhet.

Denne amerikanske markedsundersøkelsen om hvor mange som er på nett mens de ser tv i beste sendetid, er gjort for å rådgi annonsører om når det er best å reklamere for noe som er på nett.

The study on multi-tasking during primetime television showed that during weeknight television viewing (Sunday-Thursday), viewers spent an average of 9.3 percent of primetime viewing minutes also online.

For meg er det interessante å se at dette måles, noe jeg foreløpig ikke har hørt om i norsk sammenheng.

Det hender, som i denne kommentaren om Jarle Aabøs sorti fra Twitter, at økende tv-kikking brukes som et argument mot nettmedienes økende viktighet eller påvirkning. Mon det. I forbindelse med store norske tv-begivenheter som MGP og valgsending, renner Twitter og Facebook over av kommentarer som til tider går i retning livedekning. Eller ta Fr. Martinsens iherdige P2-losing med Coveritlive-diskusjoner under Dagsnytt 18.

Jeg lurer på om ikke sosiale medier kan være med på å drive bruken av andre medier opp; noen ting er rett og slett morsommere når man ser/gjør dem sammen? Dette er naturligvis rein spekulasjon, og jeg skulle altså gjerne sett tall på flerbruken i Norge. Noen som har/vet om?

(Peker til undersøkelse via @arnte)

Clarks “verktøy” for skrivende spenner fra råd om grammatikk og syntaks — bruk aktivformer, ikke passiv, plasser viktige ord først og sist i setningen, slike ting — til tips om research og hvordan man kan forholde seg til et stort skriveprosjekt uten å føle det som man prøver å klemme en isbjørn.

Det er ikke mye revolusjonerende nytt her, men de fleste slags skribenter kan ha godt av noen påminnelser om gode lese- og skrivevaner nå og da — det har i hvert fall jeg. Clark viser til et par av mine favorittverk om skriving; The Elements of Style, AKA Strunk and White og Anne Lamotts Bird by Bird, begge bøker jeg både anbefaler varmt og gjerne leser igjen og igjen.

Writing Tools-podcasten finner du på iTunes (og dessverre bare der, ser det ut til). Clarks blogg er her, og utgaven av dødt tre er naturligvis også i salg.