Og så begynte jeg å tenke på Knutsen og Ludvigsens visdomsord, og de er det jo noen av.

• Ingen kan ha fødselsdag hver dag
• Det er et år fra jul til jul
• Dager fins i alle farger, også grå
• Kan det være nødvendig å være så sint
• Det verste med å våkne opp, det er når jeg er syk
• Det er ikke morsomt å spise sin mat når den ligger i pakke og ikke på fat
• Å leve går an uten Brann, og uten bauekorps og vannkopper på Haukeland
• Hesten kan få smellbonbonen, for da passer hatten best

Etter å ha hørt en del skrekkelige ringetoner i seinere år, er jeg også frista til å inkludere “Telefoner ska’kke pipe slik som fløyter på land og skip, eller søte små mus i en krok.” Jeg har utvilsomt glemt andre kloke ord — hjelp?

(Og jada, jeg leste artikkelen på nettet da jeg kom hjem.)

Jeg er antakelig ikke den eneste som synes ordet “spektakulært” har blitt vel flittig brukt de siste åra, oftest i forbindelse med naturfenomener og storslagne arrangementer. Ordet deler latinsk opphav med det ellers utmerkede “spetakkel”, som er udelt negativt, mens “spektakulært” normalt sett er ment å ha en positiv valør.

I dag mener jeg Aftenposten har gitt ordet dødsstøtet. Foranledningen er den forferdelige saken fra Mexico der en sjåfør i kokainrus kjørte inn i et felt med syklister og drepte én av dem på stedet, mens flere ble hardt skadd. Aftenposten gjengir et bilde som er helt på kanten av hva man strengt tatt bør offentliggjøre, og de krediterer kilden som følger:

Det spektakulære bildet fra ulykken blir levert av Associated Press gjennom det spanske nyhetsbyrået EFE.

Jeg ble såpass opprørt da jeg så dette at jeg sendte journalisten en e-postmelding som blant annet inneholdt ordet “usmakelig”, men ellers var ganske diplomatisk — i hvert fall til meg å våre. Så langt står artikkelen uendret.

Kan vi bli enige om at dette allerede forslitte uttrykket nå kan tas ut av tjeneste, i hvert fall for en lengre periode, og aldeles ikke er nødvendig å trekke fram neste gang sola går bak en sky eller mer enn tre trompeter blåses i samtidig? Samtidig synes jeg vi pensjonerer “tanta” som betegnelse på Aftenposten en gang for alle. Det er en fornærmelse mot alle oss genuint tantete.

***

Hvilke(t) ord vil du pensjonere? Kom med forslag — det blir en lang sommer, og litt språkpirk kan bare friske opp.

(Hadde aldri trodd jeg skulle se Brad Pitt med hår som fikk Sju år i Tibet-sveisen til å se kledelig ut …)

Hvordan enkelte av disse har endt opp som egne næringer, mens det ikke finnes en post for kunstnerisk/skapende/whathaveyou virksomhet, kan man jo undres over i to minutter før en går tilbake til å være aller mest lykkelig for at en faktisk har levert.

Nrk kaller det “svensktoppar”, selv synes jeg de jeg har hørt til nå, ligger nærmere Anne Kat. Hærlands uforglemmelige definisjon av samtidsmusikk — “fylleangst på cd” — og lurer litt på hva slags forklaring dette gir eventuelle fremmede sivilisasjoner på hvem vi mennesker er. (Nei, jeg er ikke veldig stor på elektronika, men det deler jeg vel med noen anseelige prosent av verdens befolkning). Er det lov å håpe på at plata til Voyager finner sitt publikum først?