i Norge har man tilgang til alle sine e-bøker fra alle elektron-iske plattformer (det være seg mobiltelefon, PC, nettbrett eller lesebrett). Dette er ikke situasjonen i proprietære løsninger, for eksempel Amazon eller iTtunes, der e-bøkene kun kan leses på deres egne lesebrett eller applikasjoner.

Den satt, tenker jeg!

Hele høringsnotatet er her: Høring – forslag til lov om omsetning av bøker (boklov).

Share/Bookmark

We are in a Book kan, hvis jeg skal komme trekkende med mitt forgangne grunnfag i litteraturvitenskap, kalles verfremdungs-effekt for de minste. Eller Sofies verden i morsomt mini-format, om du vil. Gerald og Piggie blir klar over at de er inne i ei bok, og at dette fører med seg mye morsomt — men hva skjer når boka er slutt? GERALD HAR JO MER Å GI!

Formatet er tegneserieaktig, men minimalistisk. Og det funker. Det er i grunnen synd for norske småttinger at ikke noen av disse bøkene er oversatt. De er enkle og morsomme og ganske smarte. På den annen side gir dette oss en unnskyldning for å kjøpe dem til straks-tredjeklassingen og bruke dem som en introduksjon til lesing på engelsk. Det er også såpass lite og enkel tekst at simultanoversettelse er supergreit.

Dagens anbefaling: Anskaff We are in a Book til et barn nær deg. Les høyt og med innlevelse. Og se om ikke dere koser dere omtrent like mye begge to. Banana!

Share/Bookmark

Det er en av grunnene til at vi har begynt å myse mot e-bøker, men utvalget for barn på norsk er miserabelt for å si det pent. For barn under 11 er det nesten ingenting å oppdrive.

Dermed har jeg begynt å raide Kindle store etter barnebøker og har i første omgang gått etter gratis og veldig billige titler, for å gjøre fallhøyden lav — jeg holder meg dessuten stort sett til enkle billedbøker, for selv om engelsken min er flytende, er det grenser for hvor raskt og smidig jeg klarer å simultanoversette. Så benytter jeg heller anledningen til å la poden finne ut av enkle setninger og ord på engelsk selv. Etter hvert som vi ser hva som funker, regner jeg med å betale mer for flere titler.

De siste dagene har vi også oppdaget tegneserieappen Comixology, som fungerer forbausende bra selv på gigantisk mobil/lite nettbrett (jeg har en Samsung Galaxy Note, Eirik har en Samsung Galaxy Tab 7). Også her finnes en god del gratis, både previews og hele album. Vi har funnet igjen flere favoritter fra Serieteket her; utvalget i barnetegneserier på norsk er jo uansett triste saker, så dette blir et flott supplement, og jeg ser at vi kommer til å kjøpe flere titler etter hvert.

Nok om det, under følger noen av titlene jeg har lastet ned. Langt fra alt er testet ut ennå, jeg sparer litt til vi skal på tur

Kindle

Alle disse titlene er gratis pr. 6. juli 2012, men prisene forandrer seg hele tida. For å finne mer som er gratis eller billig, søk på alderskategorien du vil ha, sortér etter pris og se hva du finner. De fleste av disse titlene passer best for mindre barn eller barn som lærer engelsk og kan/vil være med på å lese litt selv.

• My Happy Book — veldig enkel liten bok om hva man blir glad av, med aktiviteter.
• Daydreaming Davey’s Dinosaur Math Adventure — kort og enkel mattefortelling som passer for barn som lærer/liker å telle og regne med små tall.
• Two Boys, Two Planets — laget for helt ferske lesere på engelsk. En fin liten fortelling om to gutter som speider ut i verdensrommet fra hver sin vinkel.
• The Story of Williekins Gooey — denne har vi ikke lest ennå, men jeg er svak for bakgrunnshistorien; boka ble opprinnelig håndskrevet og -malt i 1949
• What’s up, little duck? — nok en veldig enkel engelsk lesebok med fine dyrefotografier.
• What the Fox Learnt — fire illustrerte Æsop-fabler.
• A Tish, of a Dish, for a Fish — denne holdt vi på å gi helt opp — den gjentar seg veldig, men det viste seg til slutt at den skulle et sted, og da endte vi opp med å lese den baklengs også
• If I Had a Little Boat — nydelige illustrasjoner, les på så stor og fin skjerm som mulig.

Comixology

• Owly Volume 1: The Way Home & The Bittersweet Summer — Owly er et gammelt bekjentskap fra Serieteket. Denne koster svimlende 99 cent. Owly finnes både i Kindle Store og Comixology, men er lettere å lese på liten skjerm i Comixology-formatet, og gir det mersmak, koster resten av heftene under halvparten her sammenliknet med Kindle. Herlige tegninger og søte små fortellinger, helt uten ord, så kan man bytte på å fortelle.
• Tiny Titans — Titans på barneskolen! Gratis.
• Fraggle Rock — Fragglene! Første hefte gratis, deretter $1,99.
• FCBD Top Shelf Kids Club 2011 og 2012 — antologier med Owly, Johnny Boo, Pirate Penguin vs. Ninja Chicken med flere. Begge gratis, utgitt i forbindelse med Free Comic Book Day.

Ark

I rettferdighetens navn har vi også funnet, kjøpt og lest én Ark-e-boktittel for barn som ble populær; Godteposen 1, den første av en serie med småbisarre, nyskrevne eventyr — men resten av serien finnes ikke som ebøker.

God e-boksommer! Så får man bare håpe at det blir veldig mye mer å velge i på norsk etter hvert.

Share/Bookmark

Noe vi oppdaget raskt (og også har merket når min androidtelefon har vært i barnehender i ny og ne), var at reklamefinansierte spill er mye mer plagsomme som apper på en touchskjerm enn selv noen av de mest befengte spillnettstedene på web. Reklamen blinker kanskje mindre her, og det er ikke fullt så mye av den, men til gjengjeld er det mye vanskeligere å unngå å trykke på den; den legges “i veien” med vilje. “Bannerblindhet” gjør at selv barn relativt raskt kan lære seg å overse faste deler av skjermen/nettsida. Det er ikke tilfelle her, og Google Ads er sjelden det man vil kalle barnevennlige, heller. Vi har derfor stort sett oppgradert til betalversjoner av applikasjoner så fort vi har konstatert at de fungerer og er noe å ha.

For ordens skyld: Av lista under kunne man kanskje tro at det bare går i digitale læremidler og hjernevriderspill her i huset, men dette tas nok grundig igjen på andre plattformer (DS, flashspill på pc, vår antikvariske PS2). Det er da også fortsatt mye på web som ikke egner seg for berøringsskjerm.

Norsk innhold som funker på Android, er i det hele tatt mangelvare for barn. Nrk beta ønsker seg innspill på hva som ville gjøre det norske nettet bedre for barn, og jeg har ikke tenkt å si “flere Android-applikasjoner”, men mer generelt: innhold som unger kan finne, bruke, leke med, bygge med — så lenge de har tilgang til en dings som kan vise web. Gjør dem mindre avhengige av om mor og far eller skolens it-ansvarlige er eplehuer eller linuxfantaster eller sverger til Windows XP eller finner akkurat riktig plugin til nettleseren (I’m looking at you, Nrk nett-tv), gi dem godt innhold og gode tjenester på norsk som kan brukes på skjermer av alle typer og størrelser. Så langt har norske innholdsprodusenter med barn som målgruppe i all hovedsak hengt seg opp i iOS og, kan det virke som, de yngste barna. Forståelig på ett plan, men frustrerende på et annet.

Den tynneste kategorien er utvilsomt læringsapplikasjoner/-spill. Her har forhåpningene mine så langt vært veldig langt unna å bli innfridd. Det er utrolig mye halvveis, kvartveis, amatørmessig, bøggi å finne i Android market — i tillegg til at alt med mye innslag av tekst eller tale stort sett utgår på grunn av språket. Aschehoug ser ut til å være eneste norske forlag på Android, med mattespillet Gulljakten, som er helt greit, men et mye døllere konsept enn navnet tilsier, og designmessig også nokså underveldende. I denne kategorien tror jeg i det hele tatt vi har kassert mer enn vi har beholdt.

Under er våre favoritter, i rekkefølge fra mest læring til mest fjas:

• Kids numbers and math. Amerikanske Intellijoy har gjort et par sympatiske ting. Stilen er kanskje litt glætt, men spillene deres ser bra og proffe ut, skalerer fint uavhengig av om man er på mobil eller brett, og ingen av dem har reklame. Gratisspillene er bare begrensede utgaver av betalspillene. Flertallet av spillene er rettet mot barn i førskolealder, men betalutgaven av numbers and math gir nok konfigurasjonsmulighet på oppgavene til at vår andreklassing kan bryne seg, med litt engelsktrening på kjøpet.
• Space physics — etter å ha hatt Crayon Physics Deluxe på pc, hadde jeg håpet vi skulle finne det samme til brettet, siden ideen om å tegne objekter med fargestift utvilsomt fungerer bedre med en finger enn med mus, men dette finnes dessverre ikke for Android (har du iOS, slå til!) Space physics er stilmessig helt annerledes, men i bunn og grunn samme opplegg: tegn objekter på skjermen og bruk “fysikkens lover” til å få en ball til å trille over et målpunkt.
• Slice it! er i den motsatte enden av skalaen reklamemessig, dessverre. Den er også mer spill- enn læringsrettet, men ideen er smart og opplegget utvilsomt mattebasert: Med et gitt antall streker skal du dele en figur i et bestemt antall deler, som skal være så like i størrelse som mulig. Det finnes en betalutgave som muligens er uten reklame, men den finnes — originalt nok — bare på japansk.
• Where’s my water? ble lastet ned etter å ha lest mange positive anmeldelser og i glede over å finne noe fra en etablert produsent (faktisk Disney) etter mange bomnedlastinger. Her skal man hjelpe alligatoren Swampy med å få vann i badekaret ved å lede det fram til røret. Mange slags hindringer på veien, og det finnes ørten nivåer med varierte utfordringer. Spillet er laget for mobil, men skalerer fint til brett og er litt lettere på større skjerm, som bidrar til å få mestringsgleden opp fra starten. Koster nesten ingenting, verdt hver krone og vel så det.
• Sprinkle. Du er ansvarlig for en brannbil og skal redde små, knirkende vesener før husene deres brenner opp. I den voksende kategorien av spill som i stor grad går ut på å beregne/gjette seg til vinkler og velge rekkefølge å gjøre ting i (som med sinnafugler, men de har vi gått lei av). Nydelig grafikk, morsomt og utfordrende spill. Poden her syntes det var litt vanskelig og ba om å få prøve seg på barnevarianten Sprinkle Junior. Den spilte han gjennom på 18 minutter, som dessverre er tre minutter for mye til å få pengene igjen fra Android market. Begge spill koster like mye (snaue 12 kroner), og barnevarianten er nok sikkert verdt prisen, den også, for de minste.
• Alchemy, også et mobilspill, er ikke spesielt barneretta eller engang passende i alle henseende, men konseptet med å dra elementer oppå hverandre og kombinere i det (nesten) uendelige og se hva du får, appellerer så intenst i hvert fall til yngstemann her i huset at jeg synes det må nevnes. Skulle bare ønske noen også lagde en versjon som var ørlite mindre fantasifull, så kunne man hatt et strålende, lite leke-læremiddel i biologi/kjemi/fysikk/matlaging … Det har kommet en ny variant som heter Alchemy Genetics hvor man kombinerer dyr, den har vi ikke testet enda.
• Bag It — fyll handleposen og få plass til alle varene uten at noe knuses. Ser enklere ut enn det er! Og eggkartongen er veldig søt når den ser på deg med redsel i blikket om du truer med å sette melka oppå den, da.
• LEGO Creationary — betydelig mindre kreativt enn navnet tilsier, siden app-utgaven i bunn og grunn bare lar deg gjette på figurer som “bygges” av spillet. Vi voksne syntes dette så litt dølt ut, men den har blant annet slått an når man er flere sammen om brettet, fordi man kan samarbeide om å gjette, eller la turen gå på omgang etter hvem som gjettet riktig sist.
• Fruit Ninja — velkjent for de fleste, antakelig? Underlig tilfredsstillende for både store og små å slæsje løs med sverd på frukt i stort monn mens man unngår bomber (det vanligste problemet når man skjærer frukt, tross alt). Stort pluss for tospillermodus.
• Doodle Jump — i grunnen det navnet sier; en liten krusedull av en fyr som hopper fra avsats til avsats og prøver å lande på gjenstander som gir ekstra fart til å hoppe mer. Kontrolleres ved å bevege brettet. En ubetinget podefavoritt (som han får ha i fred, i motsetning til fruktninjaen).

Hva har vi gått glipp av? Enten Android-apper eller websider som funker med touchskjerm? Vi trenger mer!

Share/Bookmark

Teksten jeg sendte nrk, var som følger:

Mitt store ønske for norske ebøker i 2012 er at norsk bokbransje begynner å vise at de tror på det de skal selge.

“e-boken innebærer store muligheter, for alle, og forlagene er ivrige etter å ta disse i bruk”, skrev Mads Nygaard i en kronikk i Dagbladet her om dagen. Jeg vet ikke hvordan Nygaard definerer “iver”, men jeg har fulgt med på norske eboksatsinger siden Microsoft Reader-lanseringen i 2000 og synes vel egentlig at denne iveren burde ha materialisert seg bedre på et tidligere tidspunkt.

Selv om jeg savner sprudlende ebokformidlere i norsk bokbransje, savner jeg aller mest at bransjen viser at de har tro på eboka som produkt. De to viktigste endringene som ville demonstrere det for meg som høypotensiell bruker, ville være økt utvalg og tilgjengelighet. Utvalget av norske titler er altfor dårlig, og tilgjengeligheten er for kronglete. Adobe Digital Editions, som Bokskya bruker, er en skrekkelig lite brukervennlig løsning og gjør kjøpsprosessen mer smertefull enn den skulle trenge å være, samtidig som Adobes DRM legger store begrensninger på bruk.

Med standard Adobe-DRM må man gjøre seg til DRM-knekker for å få norske ebøker inn på en Kindle. Bokskya har tilbud om “mykere” DRM i form av vannmerking, men slik jeg har forstått det, gjelder dette ganske få titler, og det er helt og holdent opp til forlag og forfatter å velge dette. Som forfatter av en bok som aldri fikk særlig god spredning selv, kan jeg være bittelitt mer enn bare stor i kjeften når jeg sier at norske bøker flest antakelig står i større fare for ikke å bli lest av særlig mange, enn for å bli piratkopiert. Med vannmerket epub kan eboka uten videre konverteres til å leses på Kindle, per Bokskyas egen FAQ.

Jeg er en av mange nordmenn som forlengst har skaffet seg en Kindle. Det er mye å si om Kindle, og representanter for bransjen gjør det hele tida. Men det viktigste å si om Kindle i denne sammenhengen, tror jeg likevel er dette: I den grad nordmenn har lesebrett, er det i overveiende grad Kindle de har. (Noen burde virkelig prøve å finne ut hvor mange kindler som er i bruk i Norge nå.)

Pakka som er det norske eboktilbudet per i dag, framstår dermed lite fristende: Utvalget i titler er tynt, kjøpsprosessen er tungvinn, og formatet er ikke kompatibelt med det vanligste lesebrettet. Ivrige forlag bør gjøre noe med denne situasjonen i 2012.

I dag er saken kommet på nett: Advarsel til bokbransjen: – Slutt å surre. De andre som er intervjuet, er Anne Oterholm, Arne Krokan, Thomas Brevik, Anders Hofseth og Thomas Gramstad.

Jeg synes alle de andre har gode poenger, men i motsetning til Anne Oterholm og Arne Krokan haster jeg ikke så veldig med en streaming-aktig tjeneste for ebøker. Dagens DRM-kontrollerte ebøker er jo i praksis bare leie med mindre man aktivt stripper DRM, så jeg skjønner ikke helt Oterholms “Et tilbud til dem som ikke har lyst til å eie e-bøker, men er fornøyd med å lese dem på nett.” Hadde jeg virkelig eid boka, kunne jeg disponert den fritt, som Thomas Gramstad fra EFN ikke overraskende gjør til sitt hovedpoeng.

Jeg vil også trekke fram dette sitatet fra nerdebibliotekar par excellence Thomas Brevik:

Hvis forlagene vil selge flere ebøker, mener jeg at de burde satse mer på faglitteratur i elektronisk format. Det er noe jeg tror mange ønsker seg.

No kidding. Ved siste sjekk på norli.no fant jeg drøye 1700 norske eboktitler, hvorav under 150 titler var kategorisert som fag- eller faktabøker. De norske eboksatsingene har siden den første i 2000 underlig nok vært tydelig vinkla mot skjønnlitteratur, og det ser neimen ikke ut til å gi seg. Hvor blir faglitteraturen av?

Jeg ser ingen akutt mangel på innsatsområder på ebokfeltet, nei.

Share/Bookmark

De siste par årene har jeg vært relativt fast inventar i barneavdelingene til mine lokale bibliotekfilialer, men med litt mer blandede følelser enn før. Bosatt på Tøyen har vi to filialer i gangavstand; Gamle Oslo og Grünerløkka. Felles for begge bydeler og filialer er at man ser mange brune fjes. Sønnen min er ett av dem (det vakreste!).

Det som har gjort bibliotekbesøkene mer bittersøte for meg er å oppleve at dette mangfoldet fortsatt er bortimot fraværende i hyllene med norske barnebøker. Og tro meg, jeg har vært gjennom de fleste hyllene nå, spesielt bildebøkene, og det er virkelig virkelig tynt. Mine bevis er muligens anekdotiske, men husk at the plural of anecdote is data.

Joda, det finnes unntak, hovedsakelig i form av oversatt litteratur. Selv litteratur oversatt fra dansk og svensk ser ut til å gjøre en bedre innsats enn den norske, men det er ikke voldsomt mye å ta av der heller.

Og dette er på ingen måte bibliotekets skyld. De har tross alt det meste som har kommet ut av norsk barnelitteratur de siste 40 årene eller så. Jeg har snakket med barnebibliotekarer som fortviler over det samme som meg. Det er tilfanget det skorter på.

Med ujevne mellomrom hører jeg klager på at norske lærebøker skal være så “politisk korrekte”. Jeg har hørt dette fra lærebokforfattere (som føler friheten sin innskrenket) og hvite foreldre av hvite barn (som synes det er krampeaktig). Jeg har nok aldri hørt klagen fra noen som har opplevd at de selv eller barna deres har vært grovt underrepresentert noe sted.

Det er mulig norske lærebøker lages med millimetermål for samer, feminister, damer med hijab, menn med barnevogn og barn med krusete hår (jeg sier mulig, selv har jeg sett svært lite av dette så langt i min skoleforelderkarriere). Men om så er tilfelle, foretrekker jeg dette framfor alternativet. Flytt blikket over til barnebokhylla, og du ser hva forfattere, illustratører, redaktører og markedsavdelinger kommer opp med når ingen holder telling.

Bokbransjen gjør en slett jobb, men det er altså ikke veldig mye bedre på film. Kontrasten var ekstrem da vi i en skoleferie gikk for å se filmvisning på Grünerløkka bibliotek. Filmen var “Radiopiratene”, og på lerretet var det ikke ett brunt fjes å se. I salen var jeg den eneste hvite.

Drama-produksjoner for tv er noe bedre, med unntak for advents-tv, da etnisk mangfold simuleres ved hjelp av røde og blå luer. Hiphop-serien AF1 har vært en stor hit i mange norske hjem, også vårt, men det sank i meg da jeg skjønte at alle ikke-hvite roller var redusert til bipersoner i andre sesong. Om dette var bevisst eller ubevisst, var det uansett deprimerende.

På engelsk finnes uttrykket “white privilege”; de hvites privilegium. Det er påfallende hvor fraværende et slikt begrep er i den norske debatten om, vel, noe som helst. Og hva er de hvites privilegium? At det å være hvit er noe man sjelden trenger tenke over, det regnes som normalen og alt annet som unntak. For eksempel:

• Det finnes én farge som regnes som “hudfarge”. Prøv å finne plaster som passer afrikansk hud.
• Som hvit slipper man i all hovedsak å bli symbol eller representant for andre med samme eller liknende hudfarge/bakgrunn/religion.
• TV, film og bøker er fulle av ansikter som likner ditt eget.

Løsningen blir ofte å prioritere bildebøker og tegneserier som handler om dyr. Men selv der viser privilegiet sitt ansikt, og gjett hvilken farge det har? Her om dagen leste vi en nydelig (om enn sløvt korrekturlest) bok om dinosaurene og ginkgo-trærne. Nå er det slik at disse trærne først og fremst er kjent fra Asia, men i en norsk barnebok har også de bleke ansikter og lange neser.

Så hva ønsker jeg meg? At man begynner å se seg rundt, og se på om boksidene og rollebesetningen reflekterer dagens Norge. At man, i stedet for å fnyse om “korrekthet” tenker på at både kunstopplevelser og læring trenger elementer av gjenkjennelse. Det skjærer meg i hjertet hvor sjelden en norsk bok eller film kan tilby sønnen min og skolekameratene hans dette. Disse bøkene speiler jo faktisk heller ikke virkeligheten til mange av de hvite barna, som har skolekompiser og familiemedlemmer av alle slags bakgrunner og farger, mens bøker og filmer sitter fast i et slags evig 60-tall.

Mer å lese:

• White Privilege: Unpacking the Invisible Knapsack av Peggy McIntosh er en fin innføring i begrepet.
• Forfatter- og illustratørbloggen Coloring Between the Lines har en fantastisk posting om White Privilege & Children’s Books

Share/Bookmark

1. Jeg hater at vi aldri blir ferdige med å snakke om ebøker som noe nytt.
   Eboka er 40 i år. Den første prosjekt Gutenberg-boka ble knot(t)a inn med BARE STORE BOKSTAVER i 1971. Det var forresten den amerikanske Uavhengighetserklæringen som var teksten.

   Det som regnes som den første dedikerte leseplata, Rocket eBook, kom i 1998. Til og med i Norge begynner det å bli lenge siden første lansering, den kom i 2000, med et veldig begrenset antall titler. Her er en oppsummering ved ebokas ettårsdag i Norge. Den gangen var formatet Microsoft Reader, som jeg sant å si trodde lå på historiens skraphaug, men som visstnok fortsatt har sin egen nisje.

2. Maskinvaren for eblekk er for dårlig eller for dyr. Jeg er på min tredje Kindle. Den første hang seg opp, den andre tålte ikke kulda i vinter. Flere av konkurrentenes lesebrett har nok bedre maskinvarekvalitet — jeg har selv prøvd Sony Reader som nok er mer robust på mange måter, men de er gjerne dyrere, og for min egen del er jeg bare ikke til å rikke bort fra Kindle-modellen med nedlasting rett til brettet.

   Innebygget lyskilde er også en utfordring på maskinvaresida, hittil har de ofte vært klønete plassert og/eller brukt for mye batteri. Sony hadde en variant med lys langs kanten av skjermen, som ga for dårlig lys på midten og mye gjenskinn, samtidig som batterilevetida ble drastisk redusert. Kindle har også hatt minst ett omslag til lesebrettet som i noen tilfeller har fått brettet til å kræsje. Maskinvaremessig er det definitivt litt å gå på.

3. Formattering og typografi er ofte under pari. Indeksen i en typisk Kindle-bok er en vits eller en fornærmelse litt ettersom man ser det; bare en liste med ord hvor sidetallene pliktskyldigst er fjernet. Ingen pekere, lenking, etc (Flaks for norske bøker at de nesten aldri har indeks.) Gamle bøker er gjerne fulle av OCR-feil, dvs tekstgjenkjenningsfeil fra scanning, men selv helt nye bøker kan ha nok typografiske artifakter til at man kan lure på om noen i det hele tatt har åpnet boka og lest noen sider. Antakelig har de ikke det, autoformatteringen ser ut til å være helt dominerende. Jeg har for eksempel ei bok der ordet “people” konsekvent er etterfulgt av en bindestrek. Jeg fullførte boka, men litt slitsomt i lengden var det utvilsomt.

   Her anbefaler jeg å lese India Amos, som jobber med bokdesign og gjør kampsak av vakrere ebøker og mer brukervennlige applikasjoner. Les eller hør for eksempel denne presentasjonen av avhandlingen hennes, “PAPER SMELLS NICE I READ IT IN THE TUB”

4. I lys av forrige punkt hater jeg at prisene ikke står i forhold til innsatsen. Noen ganger er ebøker dyrere enn paperback, selv når lite tyder på at mer enn en halv arbeidstime har gått med til produksjonen.

   Tar en eventuell porto med i regnestykket, ser forskjellen i totalsum annerledes ut, men det framstår fortsatt ikke som rimelig.

5. Én grunn til at ebøker er såpass lite pene, kan være at de fortsatt er nesten utelukkende tekstens domene. Med eblekk er illustrasjonene for dårlige — og kan som regel ikke forstørres, i motsetning til teksten.

   At eblekk så langt heller ikke har farger gjør at det forblir uaktuelt for nesten alle barnebøker og mange fagbøker lenge ennå.

6. Jeg hater regionkoder. Amazon har rundt 980 000 titler for amerikanske kunder, 600 000 for norske. Dette er en begrensning som kommer av forlagskontrakter om rettigheter til salg og distribusjon, en modell som egner seg eminent elendig for digitale produkter.

   Her ser vi det samme med ebøker som med en del musikk, film og tv-serier over nett: betalingsvillige kunder får ikke produktene de ønsker seg uten å feike adresse i et annet land – eller gå til fildelingsnettverkene.

7. Inkompatible formater. Her er det mange som har svin på skogen, det hadde for eksempel vært vidunderlig om Kindle forlengst hadde gått for epub-standarden i stedet for en videreutvikling av mobipocket. Kjøp fra tre forskjellige leverandører og risiker å måtte forholde deg til like mange forskjellige programmer for nedlasting, overføring til leseplate, etc.

   Adobe Digital Editions har toppet min tungvinthetsliste hittil, og jammen er det ikke ADE som brukes av norske Bokskya, som med rette har fått gjennomgå mye for manglende brukervennlighet. En av grunnene til at det ofte blir så tungvint, er mitt neste hatpunkt.

8. Jeg eier ikke ebøkene mine. De fleste av dagens DRM-løsninger for opphavsrettskontroll med produktene gjør ebøker til leie mer enn eie. I Kindles tilfelle har man ikke engang full eiendomsrett til egne notater. Mange vil kjenne til saken med 1984 av George Orwell, som ble gitt ut som ebok av et forlag som viste seg ikke å ha rettighetene. Amazon trakk boka tilbake og tok folks notater med i dragsuget. I ettertid har Amazon rett nok beklaget, men koblingen med notatene består. Får man tilbud om en oppdatert Kindle-bok, er prisen fortsatt at alle gamle notater blir borte.

   Richard Stallmann brukte nettopp 1984-saken som eksempel på at ebøkene angriper friheter vi hittil har tatt for gitt. Et av hans eksempler er å kunne kjøpe bøker anonymt.

9. Jeg hater at norske ebøker er mangelvare og kommer for seint og for vanskelig. Det må være en sjanse for at akkurat den boka jeg har lyst til å lese, finnes som ebok. Det må ikke være sånn at jeg må lete blant det som finnes etter noe jeg kunne tenke meg; det er å forlange altfor mye av kundene sine.

   Norli.no har 84 fagbøker i sitt eboksortiment, som såvidt jeg har skjønt er identisk for stort sett alle Bokskya-forhandlere. Åttifire — i går var det 83, så det går visselig framover. Gruppert i én klump under ”fagbøker”.

10. Og da har vi kommet til det jeg hater aller mest ved ebøker, og det er manglende evangelisering, for ikke å si manglende tro på eget produkt fra de som skal selge bøkene. Seriøst, hvor er entusiasmen? Crappy maskinvare og alt annet til tross, jeg elsker Kindlen min — og Kindle-appen på mobilen, som jeg leser mye mer på enn jeg først hadde trodd. Jeg elsker at jeg kan skaffe meg ordentlig lesestoff nesten hvorsomhelst og nårsomhelst, at boka husker for meg hvor jeg er, at eblekk er suverent i sola, genialt for busspendling, at jeg kan synkronisere og lese videre på mobilen når Kindle er glemt eller ikke fikk plass i veska. Amazons utvalg er stort nok til at jeg relativt sjelden føler jeg går glipp av noe&emdash;beklager, norsk bokbransje.

    Jeg er skikkelig lei romantiseringen av papir. Hvor lenge har vi fått høre regla om at ingen vil krølle seg sammen i godstolen med en lesedings som ikke er av papir? Det er jo tull. Hvor er kampanjen med ebokkosebilder? Som viser Julie på trikken med perler og Kindle? Eller meg med lesebrett på et pledd i Sofienbergparken? Mannen min på vei til flere timers togtur med bare lesebrettet under armen? Papir går lett i stykker. Det tar plass i huset og i bagasjen. Kjipe paperbacks har ofte liten, gnidrete faksimileskrift og mye dårligere kontrast enn eblekk.

Her er noen få av en filliard gode grunner til å foretrekke ebøker:

• du kan kjøpe dem fra hvor som helst og få dem med én gang
• ingen kan se hva du leser. Conspicuous consumption-faktoren er nesten null. Du ser akkurat like seriøs ut med lesebrettet ditt om du leser Krig og fred eller den erotiske romanen som for øyeblikket er Amazons sjette mest solgte ebok.
• du har kontroll over skriftstørrelsen. Svaksynte og trøtte kan gå opp i størrelse. Noen lesere og applikasjoner lar deg også velge font.
• de tar ikke opp hylleplass
• de tar minimal plass i bagasjen
• de lukter ikke (boklukt er sterkt oppskrytt, det vet alle som har sniffet litt for lenge på noe fra barnebiblioteket)
• jeg kan ha med meg så mange jeg vil og skifte lesestoff med skiftende humør
• de fungerer aldeles utmerket til lineær tekst med lite illustrasjoner, som nå engang er den typen bøker noen av oss leser mest av

Jeg ser og hører slike erfaringer spredd blant de som leser ebøker selv. Jeg hører det aldri brukt i markedsføring. I det store og det hele merker jeg lite til markedsføring av ebøker, særlig i Norge. Og hvor er romantiseringen, poetiseringen?
Enn så lenge er det word of mouth som gjelder, så her er et eksempel, i form av den mest poetiske eboktweeten jeg har lest hittil. Den kom fra Martin Bull-Gudmundsen, som også er oppriktig glad i lesebrettet sitt:

Når jeg legger øret tett inntil lesebrettet mitt og trykker på knappen for sideskift, kan jeg såvidt høre lyden av bokstaver som blir til.

Share/Bookmark

Det er mange år siden jeg kjøpte noe særlig bøker til meg selv over norske bokhandlerdisker. De siste årene har jeg stort sett gått over til ebøker for egen lesing — på engelsk, jeg har fortsatt ikke testet det norske tilbudet. Men jeg har også fått barn og dermed kjøpt, lånt og konsumert flere norske papirbøker enn på veldig, veldig lenge. Familien har gjort sitt for økte utlånsstatistikker på våre lokale bibliotekfilialer, og vi har både fått og kjøpt en hel del barnelektyre.

I hele, store Oslo, er det stort sett bare én bokhandel de fleste bokinteresserte vil nevne om stikkordet er “god barneavdeling”, og det er Norli i Universitetsgata. Ellers varierer det fra OK-ish til miserabelt til praktisk talt ikke-eksisterende.

Min favorittbokhandel for øyeblikket, i betydningen hvor jeg handler oftest, har et høyst middelmådig utvalg, men har i hvert fall skjønt én ting; tilgjengelighet teller. Ark i Storgata ligger på hjørnet ved et av Oslos travleste kollektivknutepunkter; buss- og trikkestoppene i Brugata/Storgata/Hammersborggata. Åpningstider? Åtte om morgenen til ni om kvelden. Briljant for på-vei-til-eller-fra-jobb-handling, et lektyremarked som ofte overlates helt og holdent til Narvesen. Men hva handler jeg mest av der? Papirvarer, jeg også.

For bokutvalget er best på nett, men ekspertisen og servicen er ofte ikke mye å skryte av, sant å si. For eksempel tilbyr ingen av de norske nettbokhandlene, såvidt meg bekjent, å bla i boka slik som i hvert fall Amazon gjør. Da blir korrekte og hjelpsomme metadata enda mer nødvendig. Og der skorter det seriøst.

Prøv for eksempel å finne fornuftig informasjon om passende aldersgruppe for fagbøker til barn. I dag mottok vi tilbud fra Bokklubben om en topakning med nye faktabøker av den utmerkede norske fagbokforfatteren Dagny Holm. Det sto imidlertid ikke et ord om hvilken aldersgruppe de kunne passe for, som er et rimelig spørsmål å stille seg om slike bøker.

Jeg sjekket deretter både Norli og Haugen bok, og selv om de har ulike alderskategorier tilgjengelig, hevder begge i praksis at boka passer fra 0 år til øvre tenår. For en faktabok faller dette selvfølgelig totalt på sin egen urimelighet.

Etter litt romstering på sidene til Gyldendal, som heller ikke oppgir noen alder for de enkelte bøkene, fant jeg en samleside for bokserien de inngår i, og der oppgis målgruppen som 4-9 år.

For å oppsummere: Nettbokhandlene har utvalget, men mangler innsynet og litt for ofte bærer de preg av at ingen har gjort noen vurdering av boka før den ble kategorisert. De fysiske bokhandlene gir innsynet slik at du kan gjøre litt mer av kategoriseringa selv, men mangler nesten alltid utvalget.

Hva savner jeg? Flere bokhandlere både på nett og i byen som virkelig demonstrerer at de vil ha familien min og meg som bokkunder. Mer metadata og aktive anbefalinger fra de ansatte. Kanskje en pusle- og lesekrok i butikken (9 av 10 barnebibliotek gjør dette bedre enn 9,9 av 10 bokhandlere). Spenstigere tekniske løsninger på nett. Jada, jeg er en kronisk infodetektiv, men skulle gjerne sett at bokhandlene gjorde mer av jobben for meg …

Hva savner du?

Share/Bookmark

Høres det kjent ut for noen? Kunne sikkert prøvd meg fram selv, men jeg er veldig usikker på sammensetningen av fyllet og liker ikke å kaste bort god sjokolade og god gjærbakst …

Lover Fairtrade-sjokolade i posten og evig takknemlighet til eventuell finner/tipser!

Share/Bookmark

Det kostet meg noen kroner i USA-telefontakst, men ellers må jeg gi full score til Amazons kundeservice, som svarer raskt, er hyggelige og hjelpsomme, ikke prøver å legge skylda på kunden (der har jeg vært litt for mange ganger med leverandører av ulike slag), og når “alt” annet er prøvd, sier: da erstatter vi Kindlen din under garanti, uten kostnad for deg.

I mellomtida kan jeg, om jeg vil, lese bøkene mine videre på pc, eller på iPaden husbonden har på lån. Det siste frister ikke veldig, etter å ha prøvd den såvidt, må jeg si at spørsmålet “Kindle eller iPad?” framstår bortimot meningsløst. Det er ikke epler og appelsiner, det er syltetøy og fustasjopphengsforkoblinger. iPad er tung, kluntete (i mine hender) og altfor skinnende til å være behagelig å lese mye på; den er blankere enn pc-skjermene jeg sitter og stirrer på til vanlig. Sikkert en fin multi-konsumsmaskin for folk som har sterke hender eller alltid kan støtte den på lårene, og som ikke bryr seg om tastaturer. Ikke for meg, med andre ord.

Eirik har også gått hen og kjøpt Kindle DX, og selv om jeg nå og da ville ha glede av en større og bedre PDF-tilpasset skjerm, ser jeg at heller ikke den passer mitt bruksmønster veldig godt. Kindle 3 er perfekt for busspendling og tar minimal plass i bagasjen. Den lille skjermstørrelsen er også å foretrekke, synes jeg, når lesingen lett blir avbrutt; det er enklere å huske hvor man var på en liten side enn en stor, rett og slett (DX er SVÆR).

Mitt største sutrepunkt fram til ebokleseren min la seg ned og kreperte, var teknisk kvalitet på innhold. Kapuscinskis The Emperor er så full av åpenbare OCR-feil at det er en skam. Når man får seg til å ta mer betalt for Kindle-utgaven enn paperbacken, bør leseren i det minste kunne forvente at noen har giddet å lese gjennom teksten og registrere at for eksempel gjengangeren “iras” ikke er et ord, men at “was” derimot er det … Nyere titler slipper formodentlig å befenges med sånt, men et godt argument for å lese klassikere som ebøker, er det dessverre ikke.

Så nå venter jeg på Kindle–igjen. Jeg håper inderlig at dette var et tilfelle av “mandagsmaskin”, for jeg synes virkelig denne dingsen er helt fortreffelig når den funker som den skal. Og jeg har flere (nye) titler som ligger og venter på meg!

Share/Bookmark