BossLady: Skriv den boka

Jeg forundres ørlite over hvor mange som ser ut til å tolke mitt ønske om mer mangfoldige barnebøker som et slags krav om en viss prosentmessig representasjon i alle bøker.

Jeg har alltid vært glad i bøker og ønsker at flest mulig barn skal få oppleve det samme, og jeg ønsker at boka skal beholde sin relevans som medium. Jeg er også glad i bydelen vi bor i, men konstaterer at det er bortimot umulig å finne barnebøker på norsk som ser ut som de kunne foregå i en bydel som vår. Jeg ønsker rett og slett at noe av litteraturen skal speile også vår virkelighet.

Til alle som mener at barn ikke ser hudfarge: Forskning tyder i stor grad på at dere tar feil. Forskjellene registreres i høyeste grad, men hvilket meningsinnhold forskjellene bør gis og ikke gis, er et annet spørsmål. Her er en fin og tilgjengelig artikkel: http://greatergood.berkeley.edu/article/item/rubbing_off/

Det er trist å måtte gjøre det, men nå stenger jeg kommentarene på dette innlegget. Filteret mitt er fullt av kommentarer som spenner fra det usaklige til det ekstremt hatefulle og trakasserende, og jeg orker ikke mer. Takk for diskusjonen til dere andre!

Men sønnen min har hatt brune barn i barnehagen og har også i klassen sin nå – førsteklasse. Men det er ikke hun eller han med brun hud, men hun eller han med de fineste flettene og krøllene. Han ser håret, ikke hudfargen.
Det synes jeg er litt kult da, bare for å si noe om det. For alle, hvite, brune eller hva det er, har jo forskjellig hår!

Brune mennesker = innvandrere = holder ikke mål lenger. Utvid horisonten folkens, ja jeg tenker bl.a. på deg som refererer til inntegrering. JEG er ikke en person som skal integrereres. Jeg er norsk. Jeg er heldigvis ikke hvit. Jeg er meg. Hvorfor i all verden skal jeg ikke bli reflektert som en del av det norske samfunnet, som i form av barnebok eller andre arenaer?

Til deg som er livredd for at den norske etnisiteten skal forsvinne fordi man får mangfoldet inn også i barnelitteraturen, skremmende skremmende holdning. Jeg stopper der. Og nok en gang, alt som er brunt er _ikke_ innvandrere. Det er fint om du kan slutte å føle deg barmhjertig fordi du tolererer brune mennesker fordi de har kommet inn på nåde og har vært i nød. Verden er bittelitt mer kompleks enn som så.

Støtter tilslutt helhjertet oppunder kommentaren til Siv: skriv den boken du vil ha.

Argumentet jeg forsøkte å få fram gjennom å nevne meg selv og min situasjon ble kanskje ikke så tydelig, så jeg forsøker igjen. Jeg er blond og et hode høyere enn den mørkhårete lokalbefolkningen – og jeg var det også som toåring da vi kom hit (langt høyere enn jevnaldrende). Men verken foreldrene mine eller jeg – eller som sagt, jenta mi – har sett noe behov av å lese bøker som går etter utseendet. Det er en slik liten del av personligheten og identiteten at det ikke engang har falt oss inn å fundere på hvilken farge barna vi leste/leser om har på hud og hår. Jeg kan faktisk ikke huske at det blir nevnt i noen av våre bøker at det er barn med et visst utseende det handler om, og i billedbøkene har figurene så mange slags pussige hud-, hår- og øyenfarge-kombinasjoner, at det egentlig blir litt absurd å kreve at man også skal kunne se på de hvor på planeten de kan tenkes å ha sine forfedre. Det er så og si aldri relevant for fortellingen.

Og som sagt, datteren min (hun er fem og for tiden prinsesse – eller Ole Brumm, alt etter humøret) beklager seg heller ikke over at det ikke er kinesiske barn i bøkene hun leser, verken på engelsk (i den monn de finnes) eller de lokale språkene – og som sagt på tross at en stor del av befolkningen – hele 1 av 10 – er av kinesisk herkomst. Vi har den tredje største kinesiske befolkningen i Europa (etter Paris og London) – men aldri har jeg hørt noen av dem beklage seg over at barna deres ikke finnes representerte i den lokale barnelitteraturen. Og jeg kan faktisk ikke se for meg at brune nordmenn flest beklager seg heller.

Jeg lurer på om du kanskje ikke er hvit selv? Og kanskje blir du stadig påminnet om fargeforskjellen mellom deg og gutten din? Kanskje er det ikke gutten din som behøver bekreftelse på at han er helt okay som han er – men du…?

Håper det ble tydeligere nå!

Noen hederlige unntak finnes. Av personlige favoritter er Haddy N´jies Leseløve Dans, dans, og Lisa Aisatos Mine to Oldemødre (som også var nevnt over). I bøkene om Linus i Svingen møter vi Akaya og storesøsteren hennes, og med en andreklassing er de bøkene perfekt!

I Norge er vi fortsatt ganske tradisjonelle når det kommer til barnebøker, selv om vi også er i verdensklasse når det gjelder illustrert. Vi kjøper og leser fortsatt klassikere som Egner og Astrid Lindgren, og det farger nok utvalget på skoler og biblioteker også. Etter hvert som de flerkulturelle barna vokser opp og selv blir barnebokforfattere og illustratører, så vil de sette sin farge på neste generasjons barnebøker. Det gleder jeg meg til. Foreløpig får vi løfte opp temaet og belyse det, og se hva som skjer.

Heldigvis er barn akkurat det: Barn. Uansett hvilken hudfarge de har. Det er noe som kanskje noen av kommentatorne over burde tenke over…;-)Og alle barn fortjener å lese gode bøker som de kan kjenne seg igjen i eller drømme seg bort i. Thats the magic.