@jorunn twitrer

    Livet med Kindle

    For noen uker siden bestemte jeg meg for å hoppe i det og bestille en Kindle 3, og da Amazon først begynte å sende ut leseplater, gikk det fort. Den kom bokstavelig talt på døra to dager etter at den var sendt fra junaiten, ikke den typen service jeg vanligvis gidder å betale for.

    Jeg har ikke brukt den ekstremt mye hittil — for tida leser jeg tross alt aller mest bildebøker og tegneserier for barn, men jeg har rukket å få en del spørsmål, litt fra folk som lurer på hva i allverden man skal med en sånn gråtonedings og savner jeg ikke papiret, men flest fra andre som funderer på å kjøpe seg en selv, eller som har selv og lurer på hva jeg synes. Og hva jeg synes, det vet jeg allerede

    Kort om utgangspunktet mitt. Før jeg bestilte, visste jeg:

    at jeg liker å lese på e-blekkskjerm, har lest en god del på Sony Reader.
    at de fleste voksenbøkene jeg leser, er på engelsk.
    at vi ender med å gi bort flesteparten av de nye voksenbøkene vi tar inn i huset, eller skyve gamle bøker ut. Niks mer hylleplass å ta av.
    at jeg ikke har tålmodighet i lengden til å administrere alt dillet med å kjøpe og laste over bøker til Sony Reader. Kindle gjør ettklikkskjøp til *virkelig* ettklikkskjøp. Rett til dingsen.
    at det irriterer meg grønn å betale like mye for portoen som for boka og så vente i ukevis på leveranse.

    Så kom altså en nett, liten pakke fra Amazon på døra, og i løpet av få timer var den fulladet, oppe på nett og hadde lastet ned mine første Kindle-titler som jeg allerede hadde kjøpt fra pc, ivrig som jeg var.

    Hittil har Kindle innfridd godt. På pluss-siden:

    E-blekk-kvaliteten er fabelaktig god, må nesten tørke sikkel av den etter at den har vært lånt bort til Eirik, som ellers er brukbart fornøyd med kvaliteten på Sony Reader.
    Vekt og format er ypperlige, perfekt for busspendlerlesing. Har sant å si fått veldig mye mindre trang til å sykle til jobben.
    Ettklikkstilværelsen er akkurat så vidunderlig som jeg regnet med. Man blir fort litt revet med, på den annen side spares det jo massevis i fraktkostnader …
    Overføring av filer som ikke kommer fra Amazon, kan enklest gjøres med å sende dem som epostvedlegg til en egen Kindle-konto. Så langt testet med PDF, som hittil har funket bra, men har noen begrensninger (se under).
    Grensesnittet er noenlunde intuitivt og greit. Jeg har smarttelefon uten trykkfølsom skjerm fra før, så selv om tekstmarkering er hakket mindre opplagt enn på en touchskjerm, er det ikke veldig komplisert, og med fysisk tastatur er det såre enkelt å ta notater. Jeg hater skjermtastaturer, og Kindle-tastaturet er slett ikke så verst, selv om man må leve med at alt utenom A-Z og punktum er å finne under Sym (for “Symbol”). Verst når man skal knotte inn en mangesifret WEP-nøkkel for å komme seg på nett.

    På minussiden så langt står dette øverst: Jeg savner å kunne sette innstillinger per dokument. En pdf-fil laget for trykk eller pc-skjerm vil ofte ha for liten tekst for Kindle-skjermen, og hvis man bare blåser opp tekststørrelsen, vil ikke “Fit to screen” lenger virke for vanlige pdf-er. En løsning for å få større tekst uten zoom, er å velge liggende format i stedet for stående, men det er jo ikke noe drømmeformat, i hvert fall ikke for vanlige bøker. Så jeg ville gjerne kunne si at administratorhåndboka jeg jobber med for, eh, jobben, skal ha andre presentasjonsinnstillinger enn Kapuścińskis

    En leseplatekonvertitt står fram

    (Kryssposta til Eiriks forfatterblogg)

    Jeg er skjermleser.

    Jeg har bærbar pc med i sofaen og savner aldri papiraviser — med et mulig unntak for Dagbladets lørdagskryssord. Så lenge jeg sitter godt og teksten er interessant og redigert, har jeg ingenting imot å lese langt på skjerm.

    Selv om jeg har fulgt e-bokutviklinga siden tidlig 2000-tall, har jeg ikke lest på leseplate før i sommer. En og annen tittel har blitt lest på pc, på mobiltelefon og på min gamle Psion 5mx, men Psion har gått ut på dato, mobilen er i minste laget å lese på, og pcen blir fort for stor, særlig på tur.

    Likevel har jeg ikke vært overbevist om behovet for leseplate som egen dings, og flommen av små og lette bærbare gjorde meg ikke mindre skeptisk. Men jeg er nå engang gift med en leseplateentusiast, så da vi fikk to nye leseplater til låns, gikk jeg med på et eksperiment. På ferie i sommer hadde vi med to leseplater som eneste lektyre utover reiseguiden.

    Det gode

    Størrelsen er viktig. Leseplata får plass i lokket på kameraveska, som er min faste håndbagasje på tur. Den er mye mindre og lettere enn selv en liten pc, og den gir meg større valgfrihet i sitte- og liggestillinger enn en pc gjør, noe nakke og skuldrer setter stor pris på.

    Lesekontrasten er god. PRS-700 har trykkfølsom skjerm med litt for mye refleks i, men er fortsatt god å lese på. Og sammenliknet med crappy paperbackkvalitet, som ofte er alternativet, er leseplata faktisk bedre enn papir.

    Skriften er så stor som du trenger. Jeg har relativt godt syn, men synes det er rett så behagelig å kunne justere opp skriftstørrelsen, særlig når jeg begynner å bli trøtt.

    Du har alltid lesestoff. Jeg hadde med meg 30-40 titler, inklusive noen artikkel-pdfer og håndbøker, og det var plass til mye mer på minnekortet. Jeg gikk lei av utvalget mitt på et tidspunkt, men jeg gikk ikke tom.

    E-bøker eter ikke hyllemetre. Ikke bare slapp vi i år kilovis med litteratur i bagasjen, feriestorlesere som vi er, men vi slapp å ta stilling til hvor mange av dem som skulle få plass i allerede overfylte hyller da vi kom hjem.

    Det dårlige

    Brukergrensesnittene er klønete. Jeg er ikke overbegeistret for brukergrensesnittet på verken PRS-505 eller PRS-700. Trykkfølsom skjerm er riktig og viktig etter min mening, særlig for å kunne navigere raskt i lister og markere og lagre sitater, men jeg fikk ikke til å bla riktig ved hjelp av skjermen. Bla-knappene er dessuten små og til dels kluntete plassert. Jeg ble vant til det, men spesielt imponerende for en dings som egentlig har blaing som hovedfunksjon, er det ikke.

    Utvalget er for dårlig. Ikke et problem med leseplatene, men det er altfor få nyere titler der ute i e-bokformat, og kvaliteten på formatteringen er for variabel. På norsk er det penibelt lite utvalg, uansett format.

    Du trenger fortsatt en lyskilde. PRS-700 har riktignok innebygd leselys langs kantene, men slår du det på, går batterilevetida rett til bunns.

    Det grusomme

    DRM gir horrible administrasjonsløsninger. For å holde styr på tekstene på leseplata jeg har brukt, trenger jeg et par forskjellige programmer — Adobe Digital Editions for alt med Adobe-DRM, åpen kildekode-programmet Calibre for resten. DRM-fri pdf kan lastes rett over, men da er man oppe i tre varianter. Jeg ville helst hatt biblioteket mitt på ett sted.

    ADE er også såpass opphengt i validering at jeg ikke kan kjøpe og laste ned e-bøker til min maskin og overføre til leseplata hvis den allerede er knytta til Eiriks maskin og ADE-konto.

    Konklusjonen så langt

    I jobbsammenheng kunne leseplata allerede ha spart mange og lange utskrifter jeg har tatt for å få med meg en rapport på bussen, eller bare for å kunne skifte lesestilling. Slike dokumenter er perfekt leseplatemat, ikke minst når man har trykkfølsom skjerm og mulighet til understrekning. Jeg har ikke testa eksport av understrekede sitater ennå, men ser for meg at det i hvert fall kan bli veldig nyttig.

    Så ja, jeg er nyfrelst. Selv om jeg ser fram til bedre brukergrensesnitt og administrasjonsprogrammer, er selve leseopplevelsen riktig god. Innholdsmessig kan det selvfølgelig bare bli bedre, men det er allerede mer enn nok der ute allerede til at jeg er overbevist om at jeg vil ha min egen leseplate — om ikke av denne generasjonen, så i hvert fall den neste.

    Medieflerbruksundersøkelse

    Det er mulig vi er blitt mer multitaskende med ny teknologi — men folk som helst gjør fire ting samtidig, levde ut sine lyster lenge før verdsveven var et glimt i Tim Berners Lees øye. Stikk hånda i været alle som ikke har minst ett menneske blant venner og familie som har perfeksjonert kunsten å lese ukeblad/avis, gjette kryssord, se tv og høre på radio samtidig som de lager middag, strikker votter, tar oppvasken eller luker i hagen? Ikke alt er medialt, selvfølgelig — håndarbeid, for eksempel, er ikke primært et kommunikasjonsmedium, selv om det finnes unntak.

    Legg til ørten nye medier siden nett, web og mobil så dagens lys — hvordan sjonglerer vi det? Hvor mye multitasker vi egentlig? SSBs mediebruksundersøkelse måler mediebruk i timer og minutter, men spør naturlig nok ikke om udelt oppmerksomhet.

    Denne amerikanske markedsundersøkelsen om hvor mange som er på nett mens de ser tv i beste sendetid, er gjort for å rådgi annonsører om når det er best å reklamere for noe som er på nett.

    The study on multi-tasking during primetime television showed that during weeknight television viewing (Sunday-Thursday), viewers spent an average of 9.3 percent of primetime viewing minutes also online.

    For meg er det interessante å se at dette måles, noe jeg foreløpig ikke har hørt om i norsk sammenheng.

    Det hender, som i denne kommentaren om Jarle Aabøs sorti fra Twitter, at økende tv-kikking brukes som et argument mot nettmedienes økende viktighet eller påvirkning. Mon det. I forbindelse med store norske tv-begivenheter som MGP og valgsending, renner Twitter og Facebook over av kommentarer som til tider går i retning livedekning. Eller ta Fr. Martinsens iherdige P2-losing med Coveritlive-diskusjoner under Dagsnytt 18.

    Jeg lurer på om ikke sosiale medier kan være med på å drive bruken av andre medier opp; noen ting er rett og slett morsommere når man ser/gjør dem sammen? Dette er naturligvis rein spekulasjon, og jeg skulle altså gjerne sett tall på flerbruken i Norge. Noen som har/vet om?

    (Peker til undersøkelse via @arnte)