Jeg er skjermleser.

Jeg har bærbar pc med i sofaen og savner aldri papiraviser — med et mulig unntak for Dagbladets lørdagskryssord. Så lenge jeg sitter godt og teksten er interessant og redigert, har jeg ingenting imot å lese langt på skjerm.

Selv om jeg har fulgt e-bokutviklinga siden tidlig 2000-tall, har jeg ikke lest på leseplate før i sommer. En og annen tittel har blitt lest på pc, på mobiltelefon og på min gamle Psion 5mx, men Psion har gått ut på dato, mobilen er i minste laget å lese på, og pcen blir fort for stor, særlig på tur.

Likevel har jeg ikke vært overbevist om behovet for leseplate som egen dings, og flommen av små og lette bærbare gjorde meg ikke mindre skeptisk. Men jeg er nå engang gift med en leseplateentusiast, så da vi fikk to nye leseplater til låns, gikk jeg med på et eksperiment. På ferie i sommer hadde vi med to leseplater som eneste lektyre utover reiseguiden.

Det gode

Størrelsen er viktig. Leseplata får plass i lokket på kameraveska, som er min faste håndbagasje på tur. Den er mye mindre og lettere enn selv en liten pc, og den gir meg større valgfrihet i sitte- og liggestillinger enn en pc gjør, noe nakke og skuldrer setter stor pris på.

Lesekontrasten er god. PRS-700 har trykkfølsom skjerm med litt for mye refleks i, men er fortsatt god å lese på. Og sammenliknet med crappy paperbackkvalitet, som ofte er alternativet, er leseplata faktisk bedre enn papir.

Skriften er så stor som du trenger. Jeg har relativt godt syn, men synes det er rett så behagelig å kunne justere opp skriftstørrelsen, særlig når jeg begynner å bli trøtt.

Du har alltid lesestoff. Jeg hadde med meg 30-40 titler, inklusive noen artikkel-pdfer og håndbøker, og det var plass til mye mer på minnekortet. Jeg gikk lei av utvalget mitt på et tidspunkt, men jeg gikk ikke tom.

E-bøker eter ikke hyllemetre. Ikke bare slapp vi i år kilovis med litteratur i bagasjen, feriestorlesere som vi er, men vi slapp å ta stilling til hvor mange av dem som skulle få plass i allerede overfylte hyller da vi kom hjem.

Det dårlige

Brukergrensesnittene er klønete. Jeg er ikke overbegeistret for brukergrensesnittet på verken PRS-505 eller PRS-700. Trykkfølsom skjerm er riktig og viktig etter min mening, særlig for å kunne navigere raskt i lister og markere og lagre sitater, men jeg fikk ikke til å bla riktig ved hjelp av skjermen. Bla-knappene er dessuten små og til dels kluntete plassert. Jeg ble vant til det, men spesielt imponerende for en dings som egentlig har blaing som hovedfunksjon, er det ikke.

Utvalget er for dårlig. Ikke et problem med leseplatene, men det er altfor få nyere titler der ute i e-bokformat, og kvaliteten på formatteringen er for variabel. På norsk er det penibelt lite utvalg, uansett format.

Du trenger fortsatt en lyskilde. PRS-700 har riktignok innebygd leselys langs kantene, men slår du det på, går batterilevetida rett til bunns.

Det grusomme

DRM gir horrible administrasjonsløsninger. For å holde styr på tekstene på leseplata jeg har brukt, trenger jeg et par forskjellige programmer — Adobe Digital Editions for alt med Adobe-DRM, åpen kildekode-programmet Calibre for resten. DRM-fri pdf kan lastes rett over, men da er man oppe i tre varianter. Jeg ville helst hatt biblioteket mitt på ett sted.

ADE er også såpass opphengt i validering at jeg ikke kan kjøpe og laste ned e-bøker til min maskin og overføre til leseplata hvis den allerede er knytta til Eiriks maskin og ADE-konto.

Konklusjonen så langt

I jobbsammenheng kunne leseplata allerede ha spart mange og lange utskrifter jeg har tatt for å få med meg en rapport på bussen, eller bare for å kunne skifte lesestilling. Slike dokumenter er perfekt leseplatemat, ikke minst når man har trykkfølsom skjerm og mulighet til understrekning. Jeg har ikke testa eksport av understrekede sitater ennå, men ser for meg at det i hvert fall kan bli veldig nyttig.

Så ja, jeg er nyfrelst. Selv om jeg ser fram til bedre brukergrensesnitt og administrasjonsprogrammer, er selve leseopplevelsen riktig god. Innholdsmessig kan det selvfølgelig bare bli bedre, men det er allerede mer enn nok der ute allerede til at jeg er overbevist om at jeg vil ha min egen leseplate — om ikke av denne generasjonen, så i hvert fall den neste.

Legg til ørten nye medier siden nett, web og mobil så dagens lys — hvordan sjonglerer vi det? Hvor mye multitasker vi egentlig? SSBs mediebruksundersøkelse måler mediebruk i timer og minutter, men spør naturlig nok ikke om udelt oppmerksomhet.

Denne amerikanske markedsundersøkelsen om hvor mange som er på nett mens de ser tv i beste sendetid, er gjort for å rådgi annonsører om når det er best å reklamere for noe som er på nett.

The study on multi-tasking during primetime television showed that during weeknight television viewing (Sunday-Thursday), viewers spent an average of 9.3 percent of primetime viewing minutes also online.

For meg er det interessante å se at dette måles, noe jeg foreløpig ikke har hørt om i norsk sammenheng.

Det hender, som i denne kommentaren om Jarle Aabøs sorti fra Twitter, at økende tv-kikking brukes som et argument mot nettmedienes økende viktighet eller påvirkning. Mon det. I forbindelse med store norske tv-begivenheter som MGP og valgsending, renner Twitter og Facebook over av kommentarer som til tider går i retning livedekning. Eller ta Fr. Martinsens iherdige P2-losing med Coveritlive-diskusjoner under Dagsnytt 18.

Jeg lurer på om ikke sosiale medier kan være med på å drive bruken av andre medier opp; noen ting er rett og slett morsommere når man ser/gjør dem sammen? Dette er naturligvis rein spekulasjon, og jeg skulle altså gjerne sett tall på flerbruken i Norge. Noen som har/vet om?

(Peker til undersøkelse via @arnte)

Prisene viste seg å være gode sett med norske briller — stikksammenlikninger tyder på at de ligger rundt 15% under Waterstone’s i pris, utvalget er bra og godt kategorisert (særlig sammenliknet med Waterstone’s), og den eneste advarselen jeg fikk da jeg registrerte meg, var at de ikke sendte internasjonalt. Ikke en hindring for e-bøker, som kjent.

Jeg fant meg ni titler og betalte totalt 4975 rupi, eller 656,70 kroner. Formatene de forhandler, er epub, pdf, Microsoft Reader og Mobipocket, dessverre fant jeg ikke noen måte å søke bare etter bøker i epub på, og søket resetter seg fra “ebooks” til “books” for hver gang, men det funket ikke så verst alt i alt. Ebokhandlere har såpass mange mil igjen å gå i brukervennlighet at a1books foreløpig kommer ut blant de beste i min bok.

Det virker spesielt underlig når det er norske tjenester man snakker om. Dette prosjektet er langtfra det eneste eksempelet, ta for eksempel filmarkivet.no, som gjør det samme (men som etter hvert har utvidet til å omfatte mye mer enn “bare” norsk film). Jeg har nok mange ganger tenkt som Kristine Abelsnes i hennes kommentar til Eiriks bloggposting om norsk digital litteratur:

Hvor mange er det egentlig utenfor steinrøysa som leser norsk? Det er jo stort sett norsk materiale vi snakker om.

Riktig svar er vel egentlig “Ganske mange, men ingen vet”? I den innvandringsfikserte norske debatten har den omfattende emigrasjonen fra Norge lett for å komme i skyggen, og det finnes såvidt jeg vet ingen fullgode tall på hvor mange nordmenn/norsktalende som egentlig befinner seg i midlertidig eller permanent utlendighet. Wikipedia har en artikkel om norske statsborgere i utlandet, men den unnlater å telle med studerende, i tillegg til at det naturligvis ikke er noen forutsetning å ha norsk statsborgerskap for å være norskfødt eller norsktalende. Selv har jeg en gang deltatt i en norsktime på universitetet i Budapest. Norsklesende ungarere blir aldri noen majoritet noe sted, men ja, de finnes.

I tillegg til nordmenn i eksil og norsklærende kommer naturligvis dansker og svensker, som også i prinsippet kan lese norsk. Er avgrensing av nordisk distribusjon kanskje et viktig poeng når disse IP-sperrene settes opp? Det er helt sikkert prinsipielle jussiske grunner til at man trekker IP-sperrer raskere enn sin egen skygge i slike spørsmål, men for denne ikke-juristen virker det likevel rart.

Det kommersielle potensialet i dette markedet av norsklesende utenfor Norge virker ikke overveldende (men jeg skulle gjerne se tall på hvor mye norsk litteratur på norsk som selges til/i utlandet årlig, og skal så gjerne la meg overbevise hvis tallene tyder på at jeg tar aldeles feil). Derimot slår det meg at de burde kunne utgjøre en ekstremt takknemlig del av publikum om en faktisk maktet å gjøre disse tjenestene åpne nettopp for dem, som har mye mer kronglete tilgang på norske kulturprodukter enn oss som bor et steinkast fra nærmeste Norli (ja, man kan bestille på nettet, men internasjonal frakt koster tid, tar penger, og er ikke alltid tilgjengelig.)

Jeg skjønner rett og slett ikke hva man mener at man taper på å holde tilbake kulturprodukter fra dette markedet. Det brukes store summer hvert år på å spre norsk kultur til utlandet gjennom diverse Utenriksdepartement-sponsede arrangementer og institusjoner som Norla. Hvorfor skal man bruke offentlige midler for å sørge for at norsk kultur på norsk ikke spres til utlandet? På hvilket plan er dette god kulturpolitikk, eller kulturpolitikk overhodet?

Så er det nå ikke bare kultursektoren som “glemmer” folk utenfor landets grenser, heller. En av Norges største nettrariteter må være stillingsdatabasen til Nav, tidligere Aetat, som etter alle disse årene fortsatt er stengt mellom 23 og 07 norsk tid. Superpraktisk for utenlandsstudenter på jobbjakt, til dømes. Eller alle i Norge som sitter oppe nattestid og grubler på hva de skal bli når de blir store, for den del. Var det noen som sa “døgnåpen forvaltning”?

Begrepet universell utforming er tilsynelatende på oppadgående i det offentlige; prinsippet om at man ved å senke terskler og legge til rette for spesielle brukergrupper, bedrer tilbudet og tilgjengeligheten for alle. Den automatiske døråpneren er ikke bare nyttig for funksjonshemmede, men også for andre som for eksempel har mye bagasje. Det er et aldeles utmerket prinsipp. Men alle disse brukersperrene er perfekte eksempler på det motsatte; ved å heve terskler og prøve å beskytte særinteresser, ender man opp med et tilbud som blir dårligere for alle, for eksempel nordmenn i Norge som bruker svenske ISPer, får svensk IP og utesperres fra tjenestene. Har noen et godt navn på vrengebildet av universell utforming?

Det er på høye tid å innse at steinrøysa faktisk er internasjonal.

Oppdatering: Moral for dagen er at gammel .htaccess-ræl skal man være forsiktig med å ha slengende rundt. WP 2.7 ser riktig bra ut, så var det bare dette med å blogge jevnlig igjen

When forums, message boards, and blog comment threads with more than a handful of participants are unmoderated, bad behavior follows. The appearance of one troll encourages others. Undeleted hateful or ad hominem comments are an indication that that sort of thing is allowable behavior and encourages more of the same. Those commenters who are normally respectable participants are emboldened by the uptick in bad behavior and misbehave themselves. [...] Or they stop visiting the site altogether.

Kottke spekulerer også på om et nettsteds grafiske utforming har noe å si for hvordan det behandles; et knust vindu er naturligvis et spørsmål også om estetikk. Han har utvilsomt et poeng i at det kan bety noe for i hvilken grad den besøkende oppfatter at nettstedeieren bryr seg om og vedlikeholder sidene — det framstår unektelig som merkelig skjødesløst at for eksempel kommentarene i Forfatterbloggen er stila med en linjehøyde og font som gjør dem nesten uleselige. Men med god og fornuftig moderering vil slike ting trolig spille betydelig mindre rolle. Med en synlig moderator ville man kanskje til og med ha noen å gå i samtale om den rotete utformingen med? (Via The Frontal Cortex)

For andre som uvisst av hvilken grunn ikke har sett Doodle før, er ideen vidunderlig enkel — som organisator av et møte eller en annen sammenkomst, setter du opp de datoene og klokkeslettene som passer for deg, og inviterer deretter alle potensielle deltakere til å “stemme”/krysse av på de tidspunktene som passer for dem. Oversikten over hvem som kan når oppdateres dynamisk som en tabell med grønne og røde celler og vises for alle deltakere. Forhåpentlig danner det seg etter hvert en grønn stripe der alle eller mange er tilgjengelige. Og voilà, du har antakelig unngått en lengre e-postutveksling eller telefonsisten for å finne ut hvem som kan når.

Du trenger ikke registrere deg verken for å invitere eller svare, men det kan sikkert være lurt for oversiktens skyld. Eneste åpenbare svakhet jeg ser så langt, er at jeg gjerne skulle hatt mulighet til å knytte to e-postadresser til samme brukerkonto.

Er du på Mac eller Linux, kan armene, ørene, øynene dine ikke motta alt jeg som PC-bruker vil vise deg. Du er en samtalepartner med begrenset sanseapparat, etter min oppfatning. Og du vil kunne si det samme om meg. Vi har mindre til felles.

Jeg tenker og tenker på hva armene mine skulle kunne motta fra et operativsystem, men kommer ingen vei. Noen som har ideer (vi snakker formodentlig ikke om sofistikert VR-utstyr)?

I dag forsøkte jeg for første gang å kjøpe en roman fra Mobipockets netthandel. Men da jeg hadde fått registrert meg som bruker, hadde de jammen tatt boka jeg ville ha, ut av handlekurva mi igjen. Ikke tilgjengelig for mitt land. WTF?

Siden husbonden er mer bevandret udi e-bøgernes verden enn jeg er, mente han å huske at en norsk netthandel hadde fått rettighetene til å selge Mobipocket-bøker her tillands. Kunne det våre svaret? Så jeg gakket hen til digitalbok.no og deres heller uelegante grensesnitt, men der solgte de ikke boka som Mobipocket så frekt hadde nappa ut av handlekurva mi.

(Et forsøk på å besøke digitalbok.no med mobiltelefonen jeg bruker Mobipocket på, viste dessuten at sidene deres ikke funker med mobilnettlesere som ikke har flæsj. “Alternate content should be displayed here” er jo en attraktiv førstesidetekst hvis en vil nå brukere som faktisk bruker e-boklesere på farta.)

Ubåtkapteinen kunne ikke se den grense under vann, men på veven får man den jammen i fleisen rett som det er. Dr. Horrible’s Sing Along Blog er for eksempel ikke tilgjengelig på norske iTunes. Slike tåpelige begrensninger hindrer tilgang til kulturprodukter som brukerne ønsker å oppleve, i disse tilfellene mot betaling. Kan den kontrollen man oppnår, virkelig være mer verdt enn pengene til kundene man taper?