Og lo and behold, hun nevner det som litt for sjelden har kommet opp, nemlig Språkrådets rolle som forsvarer av et veldig lite inkluderende språk:

Det har opptrådt ganske anelsesløst. Den største offentlige kontroversen i hans periode gjaldt bruken av ordet nordmann. «Vi mener det er uriktig å kalle folk fra andre land for «nordmenn», for «nordmann» betyr i utgangspunktet person av etnisk norsk opprinnelse. En pakistaner (…) er uansett pakistaner (…) og tilhører sin gruppe,» het det i den bastante uttalelsen. Lomheim forsvarte dette «språkrådet» fra en av hans underordnede i flere uker.

Var det bare en glipp? Eller et symptom på en snever og segregerende forståelse av landets befolkning og språkbrukere?

Snever og segregerende? Absolutt. Glipp? Nei. Denne bloggposten har boblet siden lenge før Øklands innlegg, så la meg hoste opp noen andre eksempler.

• Hottentotter utvist fra norsk litteratur:
  Språkrådet mener folk er blitt redde for å snakke.
• Greit å si neger: – Dette har vi sagt hele tiden, sier leder av Språkrådet
• - Gratulerer, Siv Jensen — Lomheim berømmer Frp-lederen for uttrykket “snikislamisering”

Det er sikkert flere eksempler, men disse har jeg lengst framme i pannebrasken. Lomheim har gang på gang stått fram som forsvarer av et “vi” som bare inkluderer hvite nordmenn, og som mer opptatt av de samme hvite nordmenns rett til å bruke de begrepene de vil med påstått gode intensjoner (eller uten intensjoner overhodet), enn av hvordan de som omtales, måtte oppfatte denne begrepsbruken.

Jeg håper inderlig med Økland at vi får en språkrådsdirektør med et mer oppdatert språksyn — og syn på hva som i det hele tatt er norsk — enn vi har hatt i Lomheim.

Clarks “verktøy” for skrivende spenner fra råd om grammatikk og syntaks — bruk aktivformer, ikke passiv, plasser viktige ord først og sist i setningen, slike ting — til tips om research og hvordan man kan forholde seg til et stort skriveprosjekt uten å føle det som man prøver å klemme en isbjørn.

Det er ikke mye revolusjonerende nytt her, men de fleste slags skribenter kan ha godt av noen påminnelser om gode lese- og skrivevaner nå og da — det har i hvert fall jeg. Clark viser til et par av mine favorittverk om skriving; The Elements of Style, AKA Strunk and White og Anne Lamotts Bird by Bird, begge bøker jeg både anbefaler varmt og gjerne leser igjen og igjen.

Writing Tools-podcasten finner du på iTunes (og dessverre bare der, ser det ut til). Clarks blogg er her, og utgaven av dødt tre er naturligvis også i salg.

• acai
• memory foam
• staycation
• missalette

Morsomste ord på lista er utvilsomt “zip line”, men det er kanskje mest fordi jeg har så fryktelig lyst til å prøve en?

Derfor har jeg fulgt opp ord-rødlista på Twitter han dro i gang på Twitter i dag med en wiki-oversikt over “verneverdige” ord. Og jammen lærte jeg ikke litt etymologi selv underveis. Die böse Sieben — den onde sjuer — er for eksempel et uttrykk fra tysk kortspill, som har blitt til det utmerkede norske ordet “besyv”.

Bli med og slå et slag for dine yndlingsord!

Jeg var nylig på mini-vinseminar i regi av en norsk vinimportør sammen med en liten samling matbloggere, en stor delegasjon fra Universitas (inviter studenter på gratis vin og lur på om de kommer?) og visstnok et par sommelierer. I tillegg til at det var pitching av noen australske viner som for mine smaksløker gikk fra veldig lite tiltalende til ok-ish, holdt Aftenpostens vinanmelder Geir Salvesen en innledning om å skrive om vin. Jeg blir unektelig fascinert av det besynderlige vinanmelderspråket, som virker mer og mer mannsdominert jo mer jeg hører av det; enten skal vinen høres ut som ei fin dame du har lyst på, eller en karslig aktivitet du ønsker å identifisere deg med. Det er i hvert fall sånn det virker. Men Salvesen sa mye interessant, han, altså, om hvordan vin smaker annerledes på fly på grunn av trykket (jeg har alltid lurt på om det var noe der), hvorfor retsinaen ikke smaker det samme når du har den med hjem (andre dufter og annet klima, d’oh), hvordan man kombinerer vin og mat og at sødme i mat gjør det vanskelig, om å like både Donald og Shakespeare (de australske vinene var Donald for anledningen).

Og han snakka om å finne sin egen anmelderstemme og stole på den. Nå tror jeg ikke jeg blir vinanmelder med det første, siden jeg sliter tungt med å komme forbi god, vond, tørr, fyldig, lett, blomstrete og liknende selvfølgeligheter. Men selv om du ikke får meg til å si at en vin lukter som en lettkledd midtsommernatts stall med det første, er jeg enig i behovet for å sette ord på smak. Ikke minst om det nå er en del av jobben din. Og det er da jeg undres på om ikke Aftenposten kunne sende pizzaredaksjonen på kurs hos Salvesen …

Mother Simpson: [sings] How many roads must a man walk down / Before you can call him a man…
Homer: Seven.
Lisa: No, dad, it’s a rhetorical question.
Homer: OK, eight.
Lisa: Dad, do you even know what “rhetorical” means?
Homer: Do *I* know what “rhetorical” means?

Simpsons Quotes

hverken kongen eller vi andre bør klynge seg til den forestilling at manipulering med ord gjør synderlig fra eller til

At Finn-Erik Vinje av alle skulle innlede året med å insistere på den manglende betydningen av ord, kom litt overraskende på, men nå så jeg heller ikke nyttårstalen der Kongen ønsket å parkere betegnelsen “samfunnets svakeste”. Siden Vinje selv aldri manipulerer med ord men bare sier ting akkurat som de er, gir sikkert resten av bloggpostingen mer nyttig kontekst, la meg se:

Slik skjer gang på gang, at man ved verbal triksing tror å fremme deres sak som man mener å hjelpe. Ideen er forankret i en språkvitenskapelig retning som kalles for generell semantikk; den hadde i 1960- og 1970-årene vind i seilene i Amerika. Hos oss har den åpenbart fortsatt mange tilhengere, også på kongelig nivå. De har gjort seg høylytt gjeldende i fordømmelsen av tradisjonelle ord av typen neger, sigøyner, ikke-vestlig.

Se, der var puddelens kjerne. Eller, som pappa Simpson ville sagt, D’oh. Hvite nordmenns rett til å kalle andre hva de vil, er “tradisjon”, motstanderne av disse begrepene bedriver “verbal triksing”. Nei, manipulering med ord gjør virkelig ingen forskjell. Man skjønner likevel hvor Vinje vil.

På en nyttårsdagsvandring med kamera i dag kom vi over dette tvilsomme tilbudet. Billig var det også!

Oppdatering: Engelsk er visst ikke så greit, det heller.