Sketchory er en samling av 250 000+ skisser, og mange er riktig fine selv om kvaliteten, vel, varierer. CC-lisensierte er de også, til og med for kommersielt bruk, og du kan altså velge å se animasjoner av skissingen, som over. Sketchory ber også om brukernes hjelp til å tagge skisser. Mitt største problem med CC-lisensieringen, er at jeg ikke finner noen særlig informasjon om hvem jeg faktisk skal kreditere for hver skisse. (Via ResearchBuzz)

Den temperaturfølsomme hårfargen har kanskje latt vente på seg, men glassfliser til dusjen kan en nå få. Jeg får riktignok ikke helt bestemt meg for om det er ganske stilig, uhorvelig tacky eller et sted imellom.

Søtt er det i hvert fall at produsenten henviser til at den ene serien er inspirert av “the stunning Northern Lights® of Alaska” — godt å vite at nordlys ikke er en betegnelse en kan slenge rundt seg som en vil. (Via Shiny Shiny.)

Takket være en New Yorker-artikkel (også tilgjengelig inettutgaven, viser det seg) har jeg nå lært om en leksikon- og ordboktradisjon som hadde gått meg hus forbi: Å legge til oppdiktede oppføringer for å beskytte opphavsretten til verket. Når noen for eksempel skriver i et oppslagsverk om fotograf Lillian Virginia Mountweazel, vites det at de har kopiert 1975-utgaven av New Columbia Encyclopedia, siden det er det eneste stedet hun har eksistert.

Jeg mener å huske at VGs nettutgave benyttet et liknende triks for noen år siden da de mistenkte at Nettavisen kopierte fotballkampkommenteringen deres — de la inn noe som ikke hadde skjedd på banen (tro om det var et mål?) og som umiddelbart dukket opp også hos Nettavisen.

Nå lurer jeg på flere ting. Finnes det en bevisst bløff i Store norske, for eksempel? Og hvordan harmonerer denne tradisjonen med tradisjonelle leksikas tendens til rettferdig harme over uetterrettelighet i for eksempel Wikipedia?

Når det gjelder det falske ordbok-ordet som nevnes i artikkelen, og som jeg ikke skal avsløre her, hadde Claudio den beste kommentaren — når dette ordet nå har blitt kopiert og gjentatt så mange steder som det har blitt, hvem kan da fortsatt si at det ikke er et ord?

Følg med nederst på denne sida for mer etterpådebatt etter hvert. Foredraget er ellers blogga både av både den ene og den andre: Eirik, Børge, Gisle Hannemyr, Alf Kåre Lefdal og Brilliantdays AKA Øyvind, hvor jeg ikke klarer å finne noe blogginnehavernavn.

Espen har forresten lagt ut en engelsk oversettelse av en kronikk han har hatt i Dagens næringsliv: Guardians of markets past:

Music distribution over the Internet, without technical barriers, will give customers more music, artists more money, and the society further culturally important musical development. Against this stand those whose interests are mainly in preserving an outdated business model.

Technology giveth and technology taketh away.

Opphavsrett er regulering av teknologi. Et alternativ til å gjøre teknologien dårligere for å gi kontroll. Fram til nå har det normalt vært forlangt at bransjene skal tilpasse seg teknologien og ikke omvendt.

Så godt som alt som noen gang er utgitt med DRM, er nå tilgjengelig for DRM-fri nedlasting fra nettet. “Eksklusive” filer som bare selges via iTunes store, er tilgjengelige på Kazaa fire minutter etter at de slippes. Ingen handler fra iTunes på grunn av DRM. DRM lar Apple kontrollere konkurranse (som da Real Networks ville lansere iTunes-støtte), ikke kopiering.

Det er blitt uhyre enkelt å få tatt ned innhold fra nettet ved hjelp av “notice and takedown” gjennom ISP, uten rettssak og dom. BoingBoing betaler 1500 dollar i måneden for en ISP som har nok advokater til ikke å gi etter for “notice and takedown”-forsøk.

Dette systemet, som er en del av DMCA, stopper ytringer, ikke opphavsrettsbrudd. Et eksempel er Diebold, som brukte opphavsretten til å stoppe kompromitterende dokumenter. Personvernet til ISPenes kunder fordunster. Og det fungerer ikke; delte filer forsvinner ikke, notice and takedown har ingen effekt for P2P. Paris Hilton ville aldri vært i stand til å få filmen sin til å forsvinne.

Dagens håndheving av opphavsretten skaper stadig nye resistente bakterier: Da Napster og co. kom under press, oppsto Gnutella. Etter hvert BitTorrent og stadig nye nettverk; vanskeligere å bruke, men også vanskeligere å spore.

Vi trenger avkriminalisering av kundene og kompensasjon til kunstnerne.

Amerikanerne er foreløpig kvitt sitt kringkastingsflagg, men vi kan få vårt: DVB arbeider for et europeisk kringkastingsflagg, som blant annet vil forby åpen kildekode i all maskinvare som brukes til digital-tv.

Jeg avslutter med kveldens beste metafor — Corys sammenlikning av underholdningsbransjen med underbuksegnomene i South Park og deres forretningsplan:

1. Steal underwear
2. ???
3. Profit!

Jeg får ingen søketreff verken på “foreldreløst verk”, “foreldreløse verk”, “foreldrelaust verk” eller “foreldrelause verk”, men det kan jo naturligvis finnes utenfor søkemotorenes rekkevidde. Herved er det plassert innenfor, vagt inspirert av Eiriks relative suksess med springmais-kampanjen.

I doubt it. Or, at least, no time soon. Columbia Tri-Star, the studio that produced the show, has, for the most part, gotten out of the television business. [...] Recently, I found someone on E-Bay selling pirated DVDs, and I bought myself a copy.

Bonusgrunn til å like Veronica Mars: Første tv-serie jeg har sett som nevner en linuxdistro ved navn, i en kort, men troverdig Ubuntu-kontra-Mac-diskusjon.

Loven er umulig å håndheve, med mindre vi vil gi politiet 24-timers adgang til alle våre harddisker, og det tror jeg vi har liten interesse av. Dette er en museumslov, en lov som beskytter foreldede forretningsmodeller, men ikke artistene, kundene eller samfunnets behov for innovasjon innenfor åndsverk og musikk.

Lang vanskeligere er det skjønne hva “vidsynet” som Per Morten Hoff roser, går ut på, men så har jeg da også undret meg over hva han mener før.

Det såkalte faktaarket departementet har publisert (i .doc-format, av alle ting, det pekes til fra pressemeldinga), er et oppkomme av besynderlige formuleringer. En mp3-spiller “kan ikke sies å være relevant” for en cd, eller rettere sagt for en ikke-cd med tekniske avspillingssperrer. Virkelig vidsynt. Jeg lurer på om det finnes en pålitelig statistikk noe sted over hvor mange mp3-spillere og ymse andre dingser som kan spille mp3, som er i omløp blant nordmenn. Noe sier meg at utbredelsen må være langt lavere i departementet. Og så, i to listepunkter etter hverandre:

Det vil ikke være adgang til å omgå en kopisperre for å kopiere til privat bruk. [...] Departementet forutsetter at det fortsatt skal være en reell adgang til kopiering til privat bruk, også når kopisperrer anvendes.

Humhum.

Skillet mellom “surfing” og nedlasting er også, som blant andre Bjørn Remseth har påpekt, sært. Det virker som det forutsettes et glassklart skille mellom streaming og nedlasting som ikke eksisterer, og som en vesentlig andel av nettbrukerne neppe vil skjønne stort av uansett. Du har altså lov til å mellomlagre, men ikke laste ned, ulovlig utlagt innhold. Hum.

Blant de gode nyhetene er at bibliotek, nettkafeer og liknende aktører ikke skal holdes ansvarlige for det brukerne deres måtte utføre av framtidige brudd på opphavsretten, og at biblioteker, arkiver og kompani skal ha rett til å ta kopier som sikringseksemplarer (så lenge de ikke viser dem fram til folk i tide og utide, såvidt jeg forstår).

Jeg har sett forbausende lite odelstingsproposisjonsblogging fra andre så langt, men
Håkon melder at han holder seg til ekte cder og ellers tar lovforslaget med ro til han har finlest det.