Legg til ørten nye medier siden nett, web og mobil så dagens lys — hvordan sjonglerer vi det? Hvor mye multitasker vi egentlig? SSBs mediebruksundersøkelse måler mediebruk i timer og minutter, men spør naturlig nok ikke om udelt oppmerksomhet.

Denne amerikanske markedsundersøkelsen om hvor mange som er på nett mens de ser tv i beste sendetid, er gjort for å rådgi annonsører om når det er best å reklamere for noe som er på nett.

The study on multi-tasking during primetime television showed that during weeknight television viewing (Sunday-Thursday), viewers spent an average of 9.3 percent of primetime viewing minutes also online.

For meg er det interessante å se at dette måles, noe jeg foreløpig ikke har hørt om i norsk sammenheng.

Det hender, som i denne kommentaren om Jarle Aabøs sorti fra Twitter, at økende tv-kikking brukes som et argument mot nettmedienes økende viktighet eller påvirkning. Mon det. I forbindelse med store norske tv-begivenheter som MGP og valgsending, renner Twitter og Facebook over av kommentarer som til tider går i retning livedekning. Eller ta Fr. Martinsens iherdige P2-losing med Coveritlive-diskusjoner under Dagsnytt 18.

Jeg lurer på om ikke sosiale medier kan være med på å drive bruken av andre medier opp; noen ting er rett og slett morsommere når man ser/gjør dem sammen? Dette er naturligvis rein spekulasjon, og jeg skulle altså gjerne sett tall på flerbruken i Norge. Noen som har/vet om?

(Peker til undersøkelse via @arnte)

Dette sier Nina Karin Monsen til NTB i dag.

Forhåpentlig er det få andre enn Monsen selv som tror at hun snakker på vegne av alle norske kristne, men som kristen selv, men jeg vil likevel benytte anledningen til å si: Ikke i mitt navn, Monsen! Jeg er kristen, gifta meg i kirka (nåja, kirkekjelleren, men det er bygget som teller) under den gamle ekteskapsloven og ville gladelig gjort det igjen med den nye loven (og den samme mannen, selvfølgelig!)

Jeg lurer litt på hvordan denne saken kom til. Hadde NTB ingen anledning til å stille spørsmål til Monsen, eller benytta de bare ikke anledningen til å spørre hva som får henne til å tro at hun snakker på vegne av alle kristne i Norge?

Langs aksene vises relevante bilder for de to søketermene. Gjort forlengst med googletrender, så klart, men dog. (Via Researchbuzz)

For å ta det omvendt kronologisk, da Fritt Ord gikk hen og ga pris til Nina Karin Monsen, lød det et nesten unisont Whiskey Tango Foxtrot i det norske hjørnet av Twitter. Og det er, i mine øyne/ører en høyst fornuftig reaksjon når man velger å berømme inkoherente, reaksjonære raljeringer om den biologiske, heteroseksuelle kjernefamiliens forrang over, vel, det meste annet. Men dette har Martin Grüner Larsen skrevet langt bedre om, en kommentar jeg også fant via Twitter.

Twitter-responsen på Steinar Lems islamangst har også i overveiende grad vært en lettelse å se. En av de beste kommentarene hadde jeg nok fått med meg okkesom, siden den kom fra Eirik, men det gir meg tilbake litt av troa på den norske delen av menneskeheten å se hvor mange som tross alt motsetter seg noen av de underlige premissene man prøver å legge for samfunnsdebatten. Øyvind Strømmens bloggposting om den norske rasismens historie, nok en gang fanget opp via Twitter, er også nok et eksempel på at blogger nå ofte banker avisene på kommentarstoff.

For ordens skyld: Det vil kanskje ikke virke så overraskende at jeg ser reaksjoner fra folk som er enige med meg på Twitter — man velger jo hvem man følger. Til det er det to ting å si; jeg følger folk jeg er uenig med i mangt og mye, men i tilfellene Monsen og Lem søkte jeg på Twitter for å se hva som ble sagt.

Interessant nok er det også denne uka blitt à la mode å omtale Twitter som den nye lynsjemobben. Clay Shirky skrev om “The Failure of #amazonfail” og angret offentlig på at han hadde kastet seg på raseribølgen mot Amazon sist helg, da et lass bøker, hovedsakelig homofili-relaterte, forsvant fra bokgigantens søkeresultater fordi deres “sales rank” ble fjernet. Antakelsen var at dette var gjort med overlegg, og det var da også dette de første svarene som kom fra Amazon-representanter, gikk ut på. Over helga kom den offisielle uttalelsen om at det dreide seg om en “glitch”, en feil. Shirky argumenterer for at selv om Amazon her unektelig var dumme, var det ingen vond intensjon, og det var intensjonen twittermassene reagerte på. Jeg er ikke den som tar tinnfoliehatten på daglig, men ikke er jeg sikker på at jeg kjøper “glitch”-forklaringen, og ikke synes jeg #amazonfail-folket har noe å unnskylde. Raseriet var en naturlig reaksjon på problemet som det framsto, og på systemet som gjorde det mulig. Som Mary Hodder sier:

The issue with #AmazonFail isn’t that a French Employee pressed the wrong button or could affect the system by changing “false” to “true” in filtering certain “adult” classified items, it’s that Amazon’s system has assumptions such as: sexual orientation is part of “adult”.

Så takk til Twitter, som jeg synes har hatt en riktig god uke og har stått for opptil flere lyspunkter i min egen.

Så hva er nyheten nå? Jo, grandis uten paprika er dyrere. The shock! The horror! Alle vet jo at usunn mat er billigere enn sunn mat, og her burde prisen falle når man fjerner 50 gram eller så med paprika. Åpenbart. Så hvorfor prisøkningen? Jo, man har kompensert for paprikaen:

- Det er ti prosent mer ost i den nye varianten, og vi bruker norsk ost. Det er en av de aller dyreste råvarene du kan bruke, sier [infodirektør i Stabburet].

Dette var nytt for meg, som minnes mange råvarer som har fått bankkortet til å skjelve langt mer enn den siste gaudabiten, uten at jeg lever veldig luksuriøst. Men hvis norsk gulost virkelig er i ferd med å gå forbi produkter som kobe-oksekjøtt, gåselever og safran, har vi kanskje funnet svaret på hva nasjonen bør satse på når oljå tar slutt?

Er du på Mac eller Linux, kan armene, ørene, øynene dine ikke motta alt jeg som PC-bruker vil vise deg. Du er en samtalepartner med begrenset sanseapparat, etter min oppfatning. Og du vil kunne si det samme om meg. Vi har mindre til felles.

Jeg tenker og tenker på hva armene mine skulle kunne motta fra et operativsystem, men kommer ingen vei. Noen som har ideer (vi snakker formodentlig ikke om sofistikert VR-utstyr)?

Både Eirik og ]]> Debatten ruller og går i Eiriks forfatterblogg om den kommende reklamefinansierte åpningen av Store norske leksikon, også kjent som SNL, en forkortelse leksikonet deler med Saturday Night Live, uten sammenlikning for øvrig.

Både Eirik og Jan Omdahl ønsker endringen velkommen samtidig som de stiller gode spørsmål i sakens anledning. Så jeg tenkte å slenge meg på, godt fornøyd med å få tilgang til en tjeneste jeg rett ut sagt aldri til nå har giddet å betale for, men også med noen spørsmål lurkende i bakhodet.

1. Hvem skal avgjøre fortløpende hvor grensene går for hva som er for sært og smalt, for nært i tid, for trivielt eller for kontroversielt å skrive om? At Eirik har blitt bedt om å være fagansvarlig for “nettkultur” tyder på at det planlegges en høyst tiltrengt utvidelse av dekningsfeltet — og det er kanskje også lov å håpe at fjernsyn kanskje nå kan anerkjennes nok som medium til at man kan begynne å omtale tv-personligheter. Slik at leksikonet som i dag omtaler Ane Dahl Torp, også kan ha egne artikler om Håkon Wium Lie og Arne Scheie. Igjen, uten sammenlikning for øvrig.

   Men med en så stor stall av fagansvarlige som det snakkes om å ha (over 1000), er jeg altså nysgjerrig på styringsmodellen og de redaksjonelle retningslinjene som planlegges.

2. Kommer omfanget på artiklene til å endre seg? Mange av dagens artikler er lårkorte og bærer preg av å være skrevet for å ta lite plass på papir. Samtidig blir en del artikler i for eksempel engelske Wikipedia for dyptgående til å fungere som egentlige leksikonartikler. Hvor kommer grensa til å gå?
3. Kommer dagens artikkelforfattere og redaktører til å få navn og ansikter på? Vil de ha kontakt med de nye fagansvarlige? Med brukerne? Vil alle artikler få byline? (Som forhenværende journalist hører jeg til de få som synes byline-nekt er en godt synlig protestform og ønsker å se kreditering på absolutt alt.)
4. Blir det jul på Kunnskapsforlagets utviklere i år, eller bør man melde seg frivillig til å stikke innom med noen ribberester og mer cola nå og da? Hvordan i allverden har forlaget tenkt å utvikle sin egen åpen kildekode-plattform før januar neste år, med mindre de alt er veldig mye lengre framme i det løpet enn de hittil gir inntrykk av? Og hvorfor gjør de det, finnes det ikke et vell av åpen kildekode-løsninger fra før de kunne tilpasse/bidra til?
5. Et av de beste spørsmålene som er stilt, er Omdahls “om brukerne synes det er det beste av to verdener, eller for lite av alt.” Personlig ser jeg at det er praktisk å få full tilgang til dagens leksikonbase for å sjekke enkle faktaopplysninger om emner som er for norske for utenlandske kilder, verifisere norske stavemåter av navn osv. For navn må jeg til SNL fordi det setter standard for Gyldendal, som jeg av og til oversetter for, en standard for eksempel norske Wikipedia ikke forholder seg til. Og på så enkle ting kan man stort sett gjøre oppslag i dag uten å logge seg inn, og få svar. Faktisk. Men full tilgang blir åpenbart bedre, og jeg kommer selvfølgelig til å bli en svoren leser av “nettkultur”-kategorien

   Men derfra til at “Nye SNL” (mon tro om de gjør en Kripos? Jeg håper ikke det) blir et nettsted jeg bruker aktivt og kanskje til og med ønsker å bidra frivillig til, er det et stykke. Jeg tar ingen sorger på forskudd, men er spent på å se hvordan dette skal gjøres. Jeg håper også dette med at man fjerner den tvungne passordbeskyttelsen ikke betyr at det ikke vil være nyttige tjenester forbundet med å være registrert bruker. Hva med en leksikonforside etter Netvibes-prinsippet?

Det var begynnelsen på min lure- og ønskeliste for SNL. Hva lurer du på?

Jeg er antakelig ikke den eneste som synes ordet “spektakulært” har blitt vel flittig brukt de siste åra, oftest i forbindelse med naturfenomener og storslagne arrangementer. Ordet deler latinsk opphav med det ellers utmerkede “spetakkel”, som er udelt negativt, mens “spektakulært” normalt sett er ment å ha en positiv valør.

I dag mener jeg Aftenposten har gitt ordet dødsstøtet. Foranledningen er den forferdelige saken fra Mexico der en sjåfør i kokainrus kjørte inn i et felt med syklister og drepte én av dem på stedet, mens flere ble hardt skadd. Aftenposten gjengir et bilde som er helt på kanten av hva man strengt tatt bør offentliggjøre, og de krediterer kilden som følger:

Det spektakulære bildet fra ulykken blir levert av Associated Press gjennom det spanske nyhetsbyrået EFE.

Jeg ble såpass opprørt da jeg så dette at jeg sendte journalisten en e-postmelding som blant annet inneholdt ordet “usmakelig”, men ellers var ganske diplomatisk — i hvert fall til meg å våre. Så langt står artikkelen uendret.

Kan vi bli enige om at dette allerede forslitte uttrykket nå kan tas ut av tjeneste, i hvert fall for en lengre periode, og aldeles ikke er nødvendig å trekke fram neste gang sola går bak en sky eller mer enn tre trompeter blåses i samtidig? Samtidig synes jeg vi pensjonerer “tanta” som betegnelse på Aftenposten en gang for alle. Det er en fornærmelse mot alle oss genuint tantete.

***

Hvilke(t) ord vil du pensjonere? Kom med forslag — det blir en lang sommer, og litt språkpirk kan bare friske opp.

Innvandrere har ikke vært noen suksess i regjeringsapparatet. Har partiene g�tt for fort frem i integreringen i toppolitikken?

… som jeg fikk en overveldende trang til å stille ved siden av dagens xkcd: