Smakens uke gir matglede
Smak er essensielt for matglede og nysgjerrighet rundt mat. Landbruks- og matdepartementet iverksetter Smakens uke for å øke bevisstheten rundt matglede. Smakens uke er en årlig begivenhet

I dag hadde jeg middagsbesøk av noen som ikke spiser rødt kjøtt. Jeg måtte handle på Bunnpris, som ikke akkurat utmerker seg med utvalg på god fisk og fugl, og endte med å gå for kyllingkjøttdeig fra Den stolte hane. Jeg tror kanskje jeg har prøvd samme produkt én gang før — men da kan jeg umulig ha lest på pakka. Jeg syntes det var et sted mellom ironisk og trist at jeg skulle lese følgende fallitterklæring på et ferskvareprodukt samme dag som jeg leste om “Smakens uke”:

Fordelen med noe som ikke smaker så mye i utgangspunktet, er at det tar opp mye god smak.

Kyllingkjøttbollene mine ble ålreite, de, men det måtte utvilsomt litt tilsetning til. Jeg synes først og fremst tingenes tilstand er ganske traurig når kyllingkjøtt markedsføres som smakløst.

Takk og lov for at vi i Stange og Holte har fått produsenter som selger fugl det smaker av, selv om tilgjengeligheten er varierende. Jeg håper bare de klarer å utvide i et marked der “smakløst” tydeligvis er i ferd med å bli en hedersbetegnelse …

Jeg har hørt mange slags skryt fra folk som har vært i Dublin, men aldri har jeg hørt noen nevne National Botanic Gardens i Glasnevin, en 10 minutters svipptur med buss nr. 19 fra O’Connell Street. Men den er virkelig verdt å få med seg; stor, velholdt og nydelig anlagt. Og, ikke minst, den er et kjærkomment grønt pustehull utenfor bytråkket (ikke et vondt ord om bytråkk, men alt med måte osv.)

Ikke visste jeg at Wittgenstein var så glad i å ha det varmt og klamt, men han likte altså å sitte i hagens palmehus, en forkjærlighet som deles av denne drivhusgjesten:

(Alle bildene mine fra botanisk hage finnes her.)

Ellers må jeg si at maten i Dublin var betydelig bedre enn sitt tilsynelatende frynsete rykte.
Noen kjappe tips:

• Hopp over Writer’s Museum — forfattere hører ikke hjemme på museum! — men få med deg Chapter One Restaurant i museumskjelleren. Litt fancy, men de aksepterte i hvert fall turistantrekk rundt lunsjtid. Spiste en kolje med syltet sitron-smør som jeg ikke glemmer med det første.
• Prøv Café Bar Deli for god stemning, bisarre pizzakomboer (libanesisk lam, feta og aubergine var godt — jeg sto over den med rosmarinpotet) og andre chips-frie retter.
• Jeg hadde lest flere anbefalinger av kafé/restaurant Gruel i Dame Street, men kan ikke si det er et sted jeg ville anbefale videre utfra lunsjen vi hadde. Hjelper heller ikke at de åpna to og en halv time seinere enn det sto på døra, slik at planene om å prøve frokosten deres gikk i vasken.
• Derimot kan jeg skrive under på alle reiseguidene som anbefaler Queen of Tarts — både den bittelille originalkafeen i Dame Street og den store avleggeren i Cow’s Lane. Sjarmerende interiør, hyggelig betjening og nydelige kaker. Suppene og sandwichene så gode ut, de også.
• Blir du lei av poteter eller bare føler for veldig god kinamat, anbefales restaurant Good World i South Great Georges Street, rett oppi gata for Café Bar Deli.
• Like ved Good World ligger markedsarkaden, og der inne finner du frokost- og lunsjstedet Honest to Goodness, som lager alt inkludert brød på stedet. Croque madame til frokost er kanskje ikke godt for hjertet, men det gjorde veldig godt for en sulten sjel.

Jeg var nylig på mini-vinseminar i regi av en norsk vinimportør sammen med en liten samling matbloggere, en stor delegasjon fra Universitas (inviter studenter på gratis vin og lur på om de kommer?) og visstnok et par sommelierer. I tillegg til at det var pitching av noen australske viner som for mine smaksløker gikk fra veldig lite tiltalende til ok-ish, holdt Aftenpostens vinanmelder Geir Salvesen en innledning om å skrive om vin. Jeg blir unektelig fascinert av det besynderlige vinanmelderspråket, som virker mer og mer mannsdominert jo mer jeg hører av det; enten skal vinen høres ut som ei fin dame du har lyst på, eller en karslig aktivitet du ønsker å identifisere deg med. Det er i hvert fall sånn det virker. Men Salvesen sa mye interessant, han, altså, om hvordan vin smaker annerledes på fly på grunn av trykket (jeg har alltid lurt på om det var noe der), hvorfor retsinaen ikke smaker det samme når du har den med hjem (andre dufter og annet klima, d’oh), hvordan man kombinerer vin og mat og at sødme i mat gjør det vanskelig, om å like både Donald og Shakespeare (de australske vinene var Donald for anledningen).

Og han snakka om å finne sin egen anmelderstemme og stole på den. Nå tror jeg ikke jeg blir vinanmelder med det første, siden jeg sliter tungt med å komme forbi god, vond, tørr, fyldig, lett, blomstrete og liknende selvfølgeligheter. Men selv om du ikke får meg til å si at en vin lukter som en lettkledd midtsommernatts stall med det første, er jeg enig i behovet for å sette ord på smak. Ikke minst om det nå er en del av jobben din. Og det er da jeg undres på om ikke Aftenposten kunne sende pizzaredaksjonen på kurs hos Salvesen …

Så hva er nyheten nå? Jo, grandis uten paprika er dyrere. The shock! The horror! Alle vet jo at usunn mat er billigere enn sunn mat, og her burde prisen falle når man fjerner 50 gram eller så med paprika. Åpenbart. Så hvorfor prisøkningen? Jo, man har kompensert for paprikaen:

- Det er ti prosent mer ost i den nye varianten, og vi bruker norsk ost. Det er en av de aller dyreste råvarene du kan bruke, sier [infodirektør i Stabburet].

Dette var nytt for meg, som minnes mange råvarer som har fått bankkortet til å skjelve langt mer enn den siste gaudabiten, uten at jeg lever veldig luksuriøst. Men hvis norsk gulost virkelig er i ferd med å gå forbi produkter som kobe-oksekjøtt, gåselever og safran, har vi kanskje funnet svaret på hva nasjonen bør satse på når oljå tar slutt?

Hovedrettene går fra hundrelappen til snaut det dobbelte, og vi ble gode og mette og generelt veldig fornøyde. Oslofolk og andre som er i byen, løp og prøv — og bidra til å holde oppe noen tiltrengte flagg på hovedstadens restaurantkart.

Favorittmatbloggen min om dagen er familieforetaket Simply Recipes, som er akkurat det navnet sier. Solide, oppnåelige oppskrifter og lite dill her.

Og apropos lite, BuzzFeed hevder at det er 99 Cent Fine Dining som gjelder for tida.

Vi ble varmt anbefalt Kolonihagen for en stund siden og har nå omsider våget oss utpå. I kveld kom vår første økologiske “singelkasse” (beregnet på små familier) med tørrmat og frukt og grønt.

Og vi ble ikke skuffa over innholdet:

To sjokolademuffins (ka-ching!), ett brød, poteter, tomater, epler, bananer, brokkoli, purre, agurk, paprika, to slags salat, avocado, papaya, gulrøtter og egg.

Å finne økologisk mat i butikken er ofte et slit, som jeg var inne på i går, og når du finner det, er særlig frukt og grønnsaker ofte en trist affære. Kassa på døra eliminerer ikke handleturen, men gjør det lettere å få tak i friske, økologiske varer uten svette og tårer, og vi var uansett solgt da vi så muffinsene. I første omgang har vi bestilt én kasse annenhver uke, og fortsetter det som det har begynt, blir dette en lykkelig ordning for oss.

“The most important thing is what the animal eats and that it has a good life . . . just like us,” Cecchini says. “My philosophy is that the cow has to have had a really good life with the least suffering possible,” he says. “And every cut has to be cooked using the best cooking method. It’s a matter of respect. If I come back as a cow, I want to have the best butcher.

Det er ellers uendelig surt at det er så vanskelig å få kjøtt av dyr som en vet har fått anstendig behandling og fôr, her i landet. Jeg abonnerer på et britisk matblad, som hver måned er full av referanser til “freedom food”-etiketter og referansesteder for anstendig fiske. At Prior har oppdaga at det går an å selge økologisk kyllingkjøtt får man ta som et tegn på at det går framover, men fort? Går det ikke.

Endelig er jeg på beina igjen etter styggedommen — takk for alle hilsener og varme tanker. Selv om jeg ennå ikke føler meg helt klar for å prøve Bacon Cups, er det faktisk ikke så altfor langt unna.

Et lyspunkt mens jeg holdt meg i dørgende ro, som jeg vedtok å propagandere for så fort jeg ble bedre, var første sesong av Mad Men, en serie om reklamebransjefolk på 60-tallets Manhattan som med rette er rost halvt i filler av kritikerne.

Jeg oppdaget også Buzzfeed, en konstant kilde til tøv, tant og sladder, der det meste ikke krever intellektuell aktivitet å snakke om. Slikt kan jo komme godt med i både mer og mindre sofabundne perioder.

Nå er jeg endelig ordentlig i gang med å oversvømme internetten med bilder fra India-turen. Neste batch blir turens ubestridte høydepunkt, et døgn på en husbåt i Keralas backwaters. Det var enda bedre enn “Mad Men”