Vi gir bort tre pent brukte flerbindsverk:

• Hartvig Frisch’ kulturhistorie i fire bind
• Norges litteraturhistorie i seks bind
• Verdens litteraturhistorie i 12 bind, fra bokklubbene

Og i klassen for velbrukt paperback:

Norges kulturhistorie i åtte bind, fra Aschehoug.

Kan hentes på Tøyen eller overleveres sentralt i Oslo.

Jeg er skjermleser.

Jeg har bærbar pc med i sofaen og savner aldri papiraviser — med et mulig unntak for Dagbladets lørdagskryssord. Så lenge jeg sitter godt og teksten er interessant og redigert, har jeg ingenting imot å lese langt på skjerm.

Selv om jeg har fulgt e-bokutviklinga siden tidlig 2000-tall, har jeg ikke lest på leseplate før i sommer. En og annen tittel har blitt lest på pc, på mobiltelefon og på min gamle Psion 5mx, men Psion har gått ut på dato, mobilen er i minste laget å lese på, og pcen blir fort for stor, særlig på tur.

Likevel har jeg ikke vært overbevist om behovet for leseplate som egen dings, og flommen av små og lette bærbare gjorde meg ikke mindre skeptisk. Men jeg er nå engang gift med en leseplateentusiast, så da vi fikk to nye leseplater til låns, gikk jeg med på et eksperiment. På ferie i sommer hadde vi med to leseplater som eneste lektyre utover reiseguiden.

Det gode

Størrelsen er viktig. Leseplata får plass i lokket på kameraveska, som er min faste håndbagasje på tur. Den er mye mindre og lettere enn selv en liten pc, og den gir meg større valgfrihet i sitte- og liggestillinger enn en pc gjør, noe nakke og skuldrer setter stor pris på.

Lesekontrasten er god. PRS-700 har trykkfølsom skjerm med litt for mye refleks i, men er fortsatt god å lese på. Og sammenliknet med crappy paperbackkvalitet, som ofte er alternativet, er leseplata faktisk bedre enn papir.

Skriften er så stor som du trenger. Jeg har relativt godt syn, men synes det er rett så behagelig å kunne justere opp skriftstørrelsen, særlig når jeg begynner å bli trøtt.

Du har alltid lesestoff. Jeg hadde med meg 30-40 titler, inklusive noen artikkel-pdfer og håndbøker, og det var plass til mye mer på minnekortet. Jeg gikk lei av utvalget mitt på et tidspunkt, men jeg gikk ikke tom.

E-bøker eter ikke hyllemetre. Ikke bare slapp vi i år kilovis med litteratur i bagasjen, feriestorlesere som vi er, men vi slapp å ta stilling til hvor mange av dem som skulle få plass i allerede overfylte hyller da vi kom hjem.

Det dårlige

Brukergrensesnittene er klønete. Jeg er ikke overbegeistret for brukergrensesnittet på verken PRS-505 eller PRS-700. Trykkfølsom skjerm er riktig og viktig etter min mening, særlig for å kunne navigere raskt i lister og markere og lagre sitater, men jeg fikk ikke til å bla riktig ved hjelp av skjermen. Bla-knappene er dessuten små og til dels kluntete plassert. Jeg ble vant til det, men spesielt imponerende for en dings som egentlig har blaing som hovedfunksjon, er det ikke.

Utvalget er for dårlig. Ikke et problem med leseplatene, men det er altfor få nyere titler der ute i e-bokformat, og kvaliteten på formatteringen er for variabel. På norsk er det penibelt lite utvalg, uansett format.

Du trenger fortsatt en lyskilde. PRS-700 har riktignok innebygd leselys langs kantene, men slår du det på, går batterilevetida rett til bunns.

Det grusomme

DRM gir horrible administrasjonsløsninger. For å holde styr på tekstene på leseplata jeg har brukt, trenger jeg et par forskjellige programmer — Adobe Digital Editions for alt med Adobe-DRM, åpen kildekode-programmet Calibre for resten. DRM-fri pdf kan lastes rett over, men da er man oppe i tre varianter. Jeg ville helst hatt biblioteket mitt på ett sted.

ADE er også såpass opphengt i validering at jeg ikke kan kjøpe og laste ned e-bøker til min maskin og overføre til leseplata hvis den allerede er knytta til Eiriks maskin og ADE-konto.

Konklusjonen så langt

I jobbsammenheng kunne leseplata allerede ha spart mange og lange utskrifter jeg har tatt for å få med meg en rapport på bussen, eller bare for å kunne skifte lesestilling. Slike dokumenter er perfekt leseplatemat, ikke minst når man har trykkfølsom skjerm og mulighet til understrekning. Jeg har ikke testa eksport av understrekede sitater ennå, men ser for meg at det i hvert fall kan bli veldig nyttig.

Så ja, jeg er nyfrelst. Selv om jeg ser fram til bedre brukergrensesnitt og administrasjonsprogrammer, er selve leseopplevelsen riktig god. Innholdsmessig kan det selvfølgelig bare bli bedre, men det er allerede mer enn nok der ute allerede til at jeg er overbevist om at jeg vil ha min egen leseplate — om ikke av denne generasjonen, så i hvert fall den neste.

Prisene viste seg å være gode sett med norske briller — stikksammenlikninger tyder på at de ligger rundt 15% under Waterstone’s i pris, utvalget er bra og godt kategorisert (særlig sammenliknet med Waterstone’s), og den eneste advarselen jeg fikk da jeg registrerte meg, var at de ikke sendte internasjonalt. Ikke en hindring for e-bøker, som kjent.

Jeg fant meg ni titler og betalte totalt 4975 rupi, eller 656,70 kroner. Formatene de forhandler, er epub, pdf, Microsoft Reader og Mobipocket, dessverre fant jeg ikke noen måte å søke bare etter bøker i epub på, og søket resetter seg fra “ebooks” til “books” for hver gang, men det funket ikke så verst alt i alt. Ebokhandlere har såpass mange mil igjen å gå i brukervennlighet at a1books foreløpig kommer ut blant de beste i min bok.

Og i dette biblioteket fant jeg dagens søteste e-bok, som garantert ikke funker med leseplate siden den er full av animasjoner: Jinx the Black Cat Activity Book. Jinx har også sitt eget nettsted med småspill og aktiviteter. Herved anbefalt for små og store katteelskere.

Apropos anbefalt — noen som har anbefalinger om gode epub-titler? Jeg er ikke superimponert over utvalget så langt, men tror jeg har nok titler til å planlegge ferie med bare leseplate og reisehåndbok. At ikke nettopp reisehåndbøker er enklere å få i digitale formater, er meg for øvrig et lite mysterium.

Det virker spesielt underlig når det er norske tjenester man snakker om. Dette prosjektet er langtfra det eneste eksempelet, ta for eksempel filmarkivet.no, som gjør det samme (men som etter hvert har utvidet til å omfatte mye mer enn “bare” norsk film). Jeg har nok mange ganger tenkt som Kristine Abelsnes i hennes kommentar til Eiriks bloggposting om norsk digital litteratur:

Hvor mange er det egentlig utenfor steinrøysa som leser norsk? Det er jo stort sett norsk materiale vi snakker om.

Riktig svar er vel egentlig “Ganske mange, men ingen vet”? I den innvandringsfikserte norske debatten har den omfattende emigrasjonen fra Norge lett for å komme i skyggen, og det finnes såvidt jeg vet ingen fullgode tall på hvor mange nordmenn/norsktalende som egentlig befinner seg i midlertidig eller permanent utlendighet. Wikipedia har en artikkel om norske statsborgere i utlandet, men den unnlater å telle med studerende, i tillegg til at det naturligvis ikke er noen forutsetning å ha norsk statsborgerskap for å være norskfødt eller norsktalende. Selv har jeg en gang deltatt i en norsktime på universitetet i Budapest. Norsklesende ungarere blir aldri noen majoritet noe sted, men ja, de finnes.

I tillegg til nordmenn i eksil og norsklærende kommer naturligvis dansker og svensker, som også i prinsippet kan lese norsk. Er avgrensing av nordisk distribusjon kanskje et viktig poeng når disse IP-sperrene settes opp? Det er helt sikkert prinsipielle jussiske grunner til at man trekker IP-sperrer raskere enn sin egen skygge i slike spørsmål, men for denne ikke-juristen virker det likevel rart.

Det kommersielle potensialet i dette markedet av norsklesende utenfor Norge virker ikke overveldende (men jeg skulle gjerne se tall på hvor mye norsk litteratur på norsk som selges til/i utlandet årlig, og skal så gjerne la meg overbevise hvis tallene tyder på at jeg tar aldeles feil). Derimot slår det meg at de burde kunne utgjøre en ekstremt takknemlig del av publikum om en faktisk maktet å gjøre disse tjenestene åpne nettopp for dem, som har mye mer kronglete tilgang på norske kulturprodukter enn oss som bor et steinkast fra nærmeste Norli (ja, man kan bestille på nettet, men internasjonal frakt koster tid, tar penger, og er ikke alltid tilgjengelig.)

Jeg skjønner rett og slett ikke hva man mener at man taper på å holde tilbake kulturprodukter fra dette markedet. Det brukes store summer hvert år på å spre norsk kultur til utlandet gjennom diverse Utenriksdepartement-sponsede arrangementer og institusjoner som Norla. Hvorfor skal man bruke offentlige midler for å sørge for at norsk kultur på norsk ikke spres til utlandet? På hvilket plan er dette god kulturpolitikk, eller kulturpolitikk overhodet?

Så er det nå ikke bare kultursektoren som “glemmer” folk utenfor landets grenser, heller. En av Norges største nettrariteter må være stillingsdatabasen til Nav, tidligere Aetat, som etter alle disse årene fortsatt er stengt mellom 23 og 07 norsk tid. Superpraktisk for utenlandsstudenter på jobbjakt, til dømes. Eller alle i Norge som sitter oppe nattestid og grubler på hva de skal bli når de blir store, for den del. Var det noen som sa “døgnåpen forvaltning”?

Begrepet universell utforming er tilsynelatende på oppadgående i det offentlige; prinsippet om at man ved å senke terskler og legge til rette for spesielle brukergrupper, bedrer tilbudet og tilgjengeligheten for alle. Den automatiske døråpneren er ikke bare nyttig for funksjonshemmede, men også for andre som for eksempel har mye bagasje. Det er et aldeles utmerket prinsipp. Men alle disse brukersperrene er perfekte eksempler på det motsatte; ved å heve terskler og prøve å beskytte særinteresser, ender man opp med et tilbud som blir dårligere for alle, for eksempel nordmenn i Norge som bruker svenske ISPer, får svensk IP og utesperres fra tjenestene. Har noen et godt navn på vrengebildet av universell utforming?

Det er på høye tid å innse at steinrøysa faktisk er internasjonal.

In the unlikely event that Gladwell is stuck for an idea for his next book, perhaps he could tackle the notion of the elastic limit.

Ellers er det en stund siden jeg følte for å lese bøker av denne typen — jeg gjorde det en stund, men ble stadig skuffet over at selve boka sjelden tilføyde noe vesentlig hvis man hadde lest et par artikler eller hørt en podcast med forfatteren. Kommer likevel til å trenge ikke altfor tungt fordøyelig lektyre snart til to lange flyturer, mye jetlag og to uker hjemmejuleferie, og er definitivt på non-fiction-humør etter en storflopp med siste flyplassroman, så tar gjerne tips …

The book went on to spin the tale of a charmed girl named Rapunzel, who spent her days in the tower sewing dresses with a friend. She loved when the witch came to visit and teach songs, including one that made Rapunzel’s hair grow longer. But tension arrived: One day, Rapunzel looked out the window and saw a fair in the village nearby. She wanted to go, but the witch was off tending to her garden and couldn’t let her out. Fortunately, a prince riding by in his carriage called up to her, “Rapunzel! Why aren’t you at the fair?”

Interessant artikkel i Boston Globe om hvordan Rapunzel og andre eventyr reduseres til den lykkelige slutten. Noe av dette var i hvert fall nytt for meg, som ikke leser så mange prinsesseblader til daglig, selv om disneyfiseringen av den lille havfruen selvfølgelig er et velkjent eksempel. (Via Read Roger)

I dag forsøkte jeg for første gang å kjøpe en roman fra Mobipockets netthandel. Men da jeg hadde fått registrert meg som bruker, hadde de jammen tatt boka jeg ville ha, ut av handlekurva mi igjen. Ikke tilgjengelig for mitt land. WTF?

Siden husbonden er mer bevandret udi e-bøgernes verden enn jeg er, mente han å huske at en norsk netthandel hadde fått rettighetene til å selge Mobipocket-bøker her tillands. Kunne det våre svaret? Så jeg gakket hen til digitalbok.no og deres heller uelegante grensesnitt, men der solgte de ikke boka som Mobipocket så frekt hadde nappa ut av handlekurva mi.

(Et forsøk på å besøke digitalbok.no med mobiltelefonen jeg bruker Mobipocket på, viste dessuten at sidene deres ikke funker med mobilnettlesere som ikke har flæsj. “Alternate content should be displayed here” er jo en attraktiv førstesidetekst hvis en vil nå brukere som faktisk bruker e-boklesere på farta.)

Ubåtkapteinen kunne ikke se den grense under vann, men på veven får man den jammen i fleisen rett som det er. Dr. Horrible’s Sing Along Blog er for eksempel ikke tilgjengelig på norske iTunes. Slike tåpelige begrensninger hindrer tilgang til kulturprodukter som brukerne ønsker å oppleve, i disse tilfellene mot betaling. Kan den kontrollen man oppnår, virkelig være mer verdt enn pengene til kundene man taper?

Og så begynte jeg å tenke på Knutsen og Ludvigsens visdomsord, og de er det jo noen av.

• Ingen kan ha fødselsdag hver dag
• Det er et år fra jul til jul
• Dager fins i alle farger, også grå
• Kan det være nødvendig å være så sint
• Det verste med å våkne opp, det er når jeg er syk
• Det er ikke morsomt å spise sin mat når den ligger i pakke og ikke på fat
• Å leve går an uten Brann, og uten bauekorps og vannkopper på Haukeland
• Hesten kan få smellbonbonen, for da passer hatten best

Etter å ha hørt en del skrekkelige ringetoner i seinere år, er jeg også frista til å inkludere “Telefoner ska’kke pipe slik som fløyter på land og skip, eller søte små mus i en krok.” Jeg har utvilsomt glemt andre kloke ord — hjelp?

(Og jada, jeg leste artikkelen på nettet da jeg kom hjem.)