Teksten jeg sendte nrk, var som følger:

Mitt store ønske for norske ebøker i 2012 er at norsk bokbransje begynner å vise at de tror på det de skal selge.

“e-boken innebærer store muligheter, for alle, og forlagene er ivrige etter å ta disse i bruk”, skrev Mads Nygaard i en kronikk i Dagbladet her om dagen. Jeg vet ikke hvordan Nygaard definerer “iver”, men jeg har fulgt med på norske eboksatsinger siden Microsoft Reader-lanseringen i 2000 og synes vel egentlig at denne iveren burde ha materialisert seg bedre på et tidligere tidspunkt.

Selv om jeg savner sprudlende ebokformidlere i norsk bokbransje, savner jeg aller mest at bransjen viser at de har tro på eboka som produkt. De to viktigste endringene som ville demonstrere det for meg som høypotensiell bruker, ville være økt utvalg og tilgjengelighet. Utvalget av norske titler er altfor dårlig, og tilgjengeligheten er for kronglete. Adobe Digital Editions, som Bokskya bruker, er en skrekkelig lite brukervennlig løsning og gjør kjøpsprosessen mer smertefull enn den skulle trenge å være, samtidig som Adobes DRM legger store begrensninger på bruk.

Med standard Adobe-DRM må man gjøre seg til DRM-knekker for å få norske ebøker inn på en Kindle. Bokskya har tilbud om “mykere” DRM i form av vannmerking, men slik jeg har forstått det, gjelder dette ganske få titler, og det er helt og holdent opp til forlag og forfatter å velge dette. Som forfatter av en bok som aldri fikk særlig god spredning selv, kan jeg være bittelitt mer enn bare stor i kjeften når jeg sier at norske bøker flest antakelig står i større fare for ikke å bli lest av særlig mange, enn for å bli piratkopiert. Med vannmerket epub kan eboka uten videre konverteres til å leses på Kindle, per Bokskyas egen FAQ.

Jeg er en av mange nordmenn som forlengst har skaffet seg en Kindle. Det er mye å si om Kindle, og representanter for bransjen gjør det hele tida. Men det viktigste å si om Kindle i denne sammenhengen, tror jeg likevel er dette: I den grad nordmenn har lesebrett, er det i overveiende grad Kindle de har. (Noen burde virkelig prøve å finne ut hvor mange kindler som er i bruk i Norge nå.)

Pakka som er det norske eboktilbudet per i dag, framstår dermed lite fristende: Utvalget i titler er tynt, kjøpsprosessen er tungvinn, og formatet er ikke kompatibelt med det vanligste lesebrettet. Ivrige forlag bør gjøre noe med denne situasjonen i 2012.

I dag er saken kommet på nett: Advarsel til bokbransjen: – Slutt å surre. De andre som er intervjuet, er Anne Oterholm, Arne Krokan, Thomas Brevik, Anders Hofseth og Thomas Gramstad.

Jeg synes alle de andre har gode poenger, men i motsetning til Anne Oterholm og Arne Krokan haster jeg ikke så veldig med en streaming-aktig tjeneste for ebøker. Dagens DRM-kontrollerte ebøker er jo i praksis bare leie med mindre man aktivt stripper DRM, så jeg skjønner ikke helt Oterholms “Et tilbud til dem som ikke har lyst til å eie e-bøker, men er fornøyd med å lese dem på nett.” Hadde jeg virkelig eid boka, kunne jeg disponert den fritt, som Thomas Gramstad fra EFN ikke overraskende gjør til sitt hovedpoeng.

Jeg vil også trekke fram dette sitatet fra nerdebibliotekar par excellence Thomas Brevik:

Hvis forlagene vil selge flere ebøker, mener jeg at de burde satse mer på faglitteratur i elektronisk format. Det er noe jeg tror mange ønsker seg.

No kidding. Ved siste sjekk på norli.no fant jeg drøye 1700 norske eboktitler, hvorav under 150 titler var kategorisert som fag- eller faktabøker. De norske eboksatsingene har siden den første i 2000 underlig nok vært tydelig vinkla mot skjønnlitteratur, og det ser neimen ikke ut til å gi seg. Hvor blir faglitteraturen av?

Jeg ser ingen akutt mangel på innsatsområder på ebokfeltet, nei.

De siste par årene har jeg vært relativt fast inventar i barneavdelingene til mine lokale bibliotekfilialer, men med litt mer blandede følelser enn før. Bosatt på Tøyen har vi to filialer i gangavstand; Gamle Oslo og Grünerløkka. Felles for begge bydeler og filialer er at man ser mange brune fjes. Sønnen min er ett av dem (det vakreste!).

Det som har gjort bibliotekbesøkene mer bittersøte for meg er å oppleve at dette mangfoldet fortsatt er bortimot fraværende i hyllene med norske barnebøker. Og tro meg, jeg har vært gjennom de fleste hyllene nå, spesielt bildebøkene, og det er virkelig virkelig tynt. Mine bevis er muligens anekdotiske, men husk at the plural of anecdote is data.

Joda, det finnes unntak, hovedsakelig i form av oversatt litteratur. Selv litteratur oversatt fra dansk og svensk ser ut til å gjøre en bedre innsats enn den norske, men det er ikke voldsomt mye å ta av der heller.

Og dette er på ingen måte bibliotekets skyld. De har tross alt det meste som har kommet ut av norsk barnelitteratur de siste 40 årene eller så. Jeg har snakket med barnebibliotekarer som fortviler over det samme som meg. Det er tilfanget det skorter på.

Med ujevne mellomrom hører jeg klager på at norske lærebøker skal være så “politisk korrekte”. Jeg har hørt dette fra lærebokforfattere (som føler friheten sin innskrenket) og hvite foreldre av hvite barn (som synes det er krampeaktig). Jeg har nok aldri hørt klagen fra noen som har opplevd at de selv eller barna deres har vært grovt underrepresentert noe sted.

Det er mulig norske lærebøker lages med millimetermål for samer, feminister, damer med hijab, menn med barnevogn og barn med krusete hår (jeg sier mulig, selv har jeg sett svært lite av dette så langt i min skoleforelderkarriere). Men om så er tilfelle, foretrekker jeg dette framfor alternativet. Flytt blikket over til barnebokhylla, og du ser hva forfattere, illustratører, redaktører og markedsavdelinger kommer opp med når ingen holder telling.

Bokbransjen gjør en slett jobb, men det er altså ikke veldig mye bedre på film. Kontrasten var ekstrem da vi i en skoleferie gikk for å se filmvisning på Grünerløkka bibliotek. Filmen var “Radiopiratene”, og på lerretet var det ikke ett brunt fjes å se. I salen var jeg den eneste hvite.

Drama-produksjoner for tv er noe bedre, med unntak for advents-tv, da etnisk mangfold simuleres ved hjelp av røde og blå luer. Hiphop-serien AF1 har vært en stor hit i mange norske hjem, også vårt, men det sank i meg da jeg skjønte at alle ikke-hvite roller var redusert til bipersoner i andre sesong. Om dette var bevisst eller ubevisst, var det uansett deprimerende.

På engelsk finnes uttrykket “white privilege”; de hvites privilegium. Det er påfallende hvor fraværende et slikt begrep er i den norske debatten om, vel, noe som helst. Og hva er de hvites privilegium? At det å være hvit er noe man sjelden trenger tenke over, det regnes som normalen og alt annet som unntak. For eksempel: Det finnes én farge som regnes som “hudfarge”. Prøv å finne plaster som passer afrikansk hud. Som hvit slipper man i all hovedsak å bli symbol eller representant for andre med samme eller liknende hudfarge/bakgrunn/religion. TV, film og bøker er fulle av ansikter som likner ditt eget.

Løsningen blir ofte å prioritere bildebøker og tegneserier som handler om dyr. Men selv der viser privilegiet sitt ansikt, og gjett hvilken farge det har? Her om dagen leste vi en nydelig (om enn sløvt korrekturlest) bok om dinosaurene og ginkgo-trærne. Nå er det slik at disse trærne først og fremst er kjent fra Asia, men i en norsk barnebok har også de bleke ansikter og lange neser.

Så hva ønsker jeg meg? At man begynner å se seg rundt, og se på om boksidene og rollebesetningen reflekterer dagens Norge. At man, i stedet for å fnyse om “korrekthet” tenker på at både kunstopplevelser og læring trenger elementer av gjenkjennelse. Det skjærer meg i hjertet hvor sjelden en norsk bok eller film kan tilby sønnen min og skolekameratene hans dette. Disse bøkene speiler jo faktisk heller ikke virkeligheten til mange av de hvite barna, som har skolekompiser og familiemedlemmer av alle slags bakgrunner og farger, mens bøker og filmer sitter fast i et slags evig 60-tall.

Det som regnes som den første dedikerte leseplata, Rocket eBook, kom i 1998. Til og med i Norge begynner det å bli lenge siden første lansering, den kom i 2000, med et veldig begrenset antall titler. Her er en oppsummering ved ebokas ettårsdag i Norge. Den gangen var formatet Microsoft Reader, som jeg sant å si trodde lå på historiens skraphaug, men som visstnok fortsatt har sin egen nisje. Maskinvaren for eblekk er for dårlig eller for dyr. Jeg er på min tredje Kindle. Den første hang seg opp, den andre tålte ikke kulda i vinter. Flere av konkurrentenes lesebrett har nok bedre maskinvarekvalitet — jeg har selv prøvd Sony Reader som nok er mer robust på mange måter, men de er gjerne dyrere, og for min egen del er jeg bare ikke til å rikke bort fra Kindle-modellen med nedlasting rett til brettet.

Innebygget lyskilde er også en utfordring på maskinvaresida, hittil har de ofte vært klønete plassert og/eller brukt for mye batteri. Sony hadde en variant med lys langs kanten av skjermen, som ga for dårlig lys på midten og mye gjenskinn, samtidig som batterilevetida ble drastisk redusert. Kindle har også hatt minst ett omslag til lesebrettet som i noen tilfeller har fått brettet til å kræsje. Maskinvaremessig er det definitivt litt å gå på. Formattering og typografi er ofte under pari. Indeksen i en typisk Kindle-bok er en vits eller en fornærmelse litt ettersom man ser det; bare en liste med ord hvor sidetallene pliktskyldigst er fjernet. Ingen pekere, lenking, etc (Flaks for norske bøker at de nesten aldri har indeks.) Gamle bøker er gjerne fulle av OCR-feil, dvs tekstgjenkjenningsfeil fra scanning, men selv helt nye bøker kan ha nok typografiske artifakter til at man kan lure på om noen i det hele tatt har åpnet boka og lest noen sider. Antakelig har de ikke det, autoformatteringen ser ut til å være helt dominerende. Jeg har for eksempel ei bok der ordet “people” konsekvent er etterfulgt av en bindestrek. Jeg fullførte boka, men litt slitsomt i lengden var det utvilsomt.

Her anbefaler jeg å lese India Amos, som jobber med bokdesign og gjør kampsak av vakrere ebøker og mer brukervennlige applikasjoner. Les eller hør for eksempel denne presentasjonen av avhandlingen hennes, “PAPER SMELLS NICE I READ IT IN THE TUB” I lys av forrige punkt hater jeg at prisene ikke står i forhold til innsatsen. Noen ganger er ebøker dyrere enn paperback, selv når lite tyder på at mer enn en halv arbeidstime har gått med til produksjonen.

Tar en eventuell porto med i regnestykket, ser forskjellen i totalsum annerledes ut, men det framstår fortsatt ikke som rimelig. Én grunn til at ebøker er såpass lite pene, kan være at de fortsatt er nesten utelukkende tekstens domene. Med eblekk er illustrasjonene for dårlige — og kan som regel ikke forstørres, i motsetning til teksten.

At eblekk så langt heller ikke har farger gjør at det forblir uaktuelt for nesten alle barnebøker og mange fagbøker lenge ennå. Jeg hater regionkoder. Amazon har rundt 980 000 titler for amerikanske kunder, 600 000 for norske. Dette er en begrensning som kommer av forlagskontrakter om rettigheter til salg og distribusjon, en modell som egner seg eminent elendig for digitale produkter.

Her ser vi det samme med ebøker som med en del musikk, film og tv-serier over nett: betalingsvillige kunder får ikke produktene de ønsker seg uten å feike adresse i et annet land – eller gå til fildelingsnettverkene. Inkompatible formater. Her er det mange som har svin på skogen, det hadde for eksempel vært vidunderlig om Kindle forlengst hadde gått for epub-standarden i stedet for en videreutvikling av mobipocket. Kjøp fra tre forskjellige leverandører og risiker å måtte forholde deg til like mange forskjellige programmer for nedlasting, overføring til leseplate, etc.

Adobe Digital Editions har toppet min tungvinthetsliste hittil, og jammen er det ikke ADE som brukes av norske Bokskya, som med rette har fått gjennomgå mye for manglende brukervennlighet. En av grunnene til at det ofte blir så tungvint, er mitt neste hatpunkt. Jeg eier ikke ebøkene mine. De fleste av dagens DRM-løsninger for opphavsrettskontroll med produktene gjør ebøker til leie mer enn eie. I Kindles tilfelle har man ikke engang full eiendomsrett til egne notater. Mange vil kjenne til saken med 1984 av George Orwell, som ble gitt ut som ebok av et forlag som viste seg ikke å ha rettighetene. Amazon trakk boka tilbake og tok folks notater med i dragsuget. I ettertid har Amazon rett nok beklaget, men koblingen med notatene består. Får man tilbud om en oppdatert Kindle-bok, er prisen fortsatt at alle gamle notater blir borte.

Richard Stallmann brukte nettopp 1984-saken som eksempel på at ebøkene angriper friheter vi hittil har tatt for gitt. Et av hans eksempler er å kunne kjøpe bøker anonymt. Jeg hater at norske ebøker er mangelvare og kommer for seint og for vanskelig. Det må være en sjanse for at akkurat den boka jeg har lyst til å lese, finnes som ebok. Det må ikke være sånn at jeg må lete blant det som finnes etter noe jeg kunne tenke meg; det er å forlange altfor mye av kundene sine.

Norli.no har 84 fagbøker i sitt eboksortiment, som såvidt jeg har skjønt er identisk for stort sett alle Bokskya-forhandlere. Åttifire — i går var det 83, så det går visselig framover. Gruppert i én klump under ”fagbøker”. Og da har vi kommet til det jeg hater aller mest ved ebøker, og det er manglende evangelisering, for ikke å si manglende tro på eget produkt fra de som skal selge bøkene. Seriøst, hvor er entusiasmen? Crappy maskinvare og alt annet til tross, jeg elsker Kindlen min — og Kindle-appen på mobilen, som jeg leser mye mer på enn jeg først hadde trodd. Jeg elsker at jeg kan skaffe meg ordentlig lesestoff nesten hvorsomhelst og nårsomhelst, at boka husker for meg hvor jeg er, at eblekk er suverent i sola, genialt for busspendling, at jeg kan synkronisere og lese videre på mobilen når Kindle er glemt eller ikke fikk plass i veska. Amazons utvalg er stort nok til at jeg relativt sjelden føler jeg går glipp av noe&emdash;beklager, norsk bokbransje.

Jeg er skikkelig lei romantiseringen av papir. Hvor lenge har vi fått høre regla om at ingen vil krølle seg sammen i godstolen med en lesedings som ikke er av papir? Det er jo tull. Hvor er kampanjen med ebokkosebilder? Som viser Julie på trikken med perler og Kindle? Eller meg med lesebrett på et pledd i Sofienbergparken? Mannen min på vei til flere timers togtur med bare lesebrettet under armen? Papir går lett i stykker. Det tar plass i huset og i bagasjen. Kjipe paperbacks har ofte liten, gnidrete faksimileskrift og mye dårligere kontrast enn eblekk.

Her er noen få av en filliard gode grunner til å foretrekke ebøker:

Jeg ser og hører slike erfaringer spredd blant de som leser ebøker selv. Jeg hører det aldri brukt i markedsføring. I det store og det hele merker jeg lite til markedsføring av ebøker, særlig i Norge. Og hvor er romantiseringen, poetiseringen? Enn så lenge er det word of mouth som gjelder, så her er et eksempel, i form av den mest poetiske eboktweeten jeg har lest hittil. Den kom fra Martin Bull-Gudmundsen, som også er oppriktig glad i lesebrettet sitt:

Når jeg legger øret tett inntil lesebrettet mitt og trykker på knappen for sideskift, kan jeg såvidt høre lyden av bokstaver som blir til.

Det er mange år siden jeg kjøpte noe særlig bøker til meg selv over norske bokhandlerdisker. De siste årene har jeg stort sett gått over til ebøker for egen lesing — på engelsk, jeg har fortsatt ikke testet det norske tilbudet. Men jeg har også fått barn og dermed kjøpt, lånt og konsumert flere norske papirbøker enn på veldig, veldig lenge. Familien har gjort sitt for økte utlånsstatistikker på våre lokale bibliotekfilialer, og vi har både fått og kjøpt en hel del barnelektyre.

I hele, store Oslo, er det stort sett bare én bokhandel de fleste bokinteresserte vil nevne om stikkordet er “god barneavdeling”, og det er Norli i Universitetsgata. Ellers varierer det fra OK-ish til miserabelt til praktisk talt ikke-eksisterende.

Min favorittbokhandel for øyeblikket, i betydningen hvor jeg handler oftest, har et høyst middelmådig utvalg, men har i hvert fall skjønt én ting; tilgjengelighet teller. Ark i Storgata ligger på hjørnet ved et av Oslos travleste kollektivknutepunkter; buss- og trikkestoppene i Brugata/Storgata/Hammersborggata. Åpningstider? Åtte om morgenen til ni om kvelden. Briljant for på-vei-til-eller-fra-jobb-handling, et lektyremarked som ofte overlates helt og holdent til Narvesen. Men hva handler jeg mest av der? Papirvarer, jeg også.

For bokutvalget er best på nett, men ekspertisen og servicen er ofte ikke mye å skryte av, sant å si. For eksempel tilbyr ingen av de norske nettbokhandlene, såvidt meg bekjent, å bla i boka slik som i hvert fall Amazon gjør. Da blir korrekte og hjelpsomme metadata enda mer nødvendig. Og der skorter det seriøst.

Prøv for eksempel å finne fornuftig informasjon om passende aldersgruppe for fagbøker til barn. I dag mottok vi tilbud fra Bokklubben om en topakning med nye faktabøker av den utmerkede norske fagbokforfatteren Dagny Holm. Det sto imidlertid ikke et ord om hvilken aldersgruppe de kunne passe for, som er et rimelig spørsmål å stille seg om slike bøker.

Jeg sjekket deretter både Norli og Haugen bok, og selv om de har ulike alderskategorier tilgjengelig, hevder begge i praksis at boka passer fra 0 år til øvre tenår. For en faktabok faller dette selvfølgelig totalt på sin egen urimelighet.

Etter litt romstering på sidene til Gyldendal, som heller ikke oppgir noen alder for de enkelte bøkene, fant jeg en samleside for bokserien de inngår i, og der oppgis målgruppen som 4-9 år.

For å oppsummere: Nettbokhandlene har utvalget, men mangler innsynet og litt for ofte bærer de preg av at ingen har gjort noen vurdering av boka før den ble kategorisert. De fysiske bokhandlene gir innsynet slik at du kan gjøre litt mer av kategoriseringa selv, men mangler nesten alltid utvalget.

Hva savner jeg? Flere bokhandlere både på nett og i byen som virkelig demonstrerer at de vil ha familien min og meg som bokkunder. Mer metadata og aktive anbefalinger fra de ansatte. Kanskje en pusle- og lesekrok i butikken (9 av 10 barnebibliotek gjør dette bedre enn 9,9 av 10 bokhandlere). Spenstigere tekniske løsninger på nett. Jada, jeg er en kronisk infodetektiv, men skulle gjerne sett at bokhandlene gjorde mer av jobben for meg …

Hva savner du?

Det kostet meg noen kroner i USA-telefontakst, men ellers må jeg gi full score til Amazons kundeservice, som svarer raskt, er hyggelige og hjelpsomme, ikke prøver å legge skylda på kunden (der har jeg vært litt for mange ganger med leverandører av ulike slag), og når “alt” annet er prøvd, sier: da erstatter vi Kindlen din under garanti, uten kostnad for deg.

I mellomtida kan jeg, om jeg vil, lese bøkene mine videre på pc, eller på iPaden husbonden har på lån. Det siste frister ikke veldig, etter å ha prøvd den såvidt, må jeg si at spørsmålet “Kindle eller iPad?” framstår bortimot meningsløst. Det er ikke epler og appelsiner, det er syltetøy og fustasjopphengsforkoblinger. iPad er tung, kluntete (i mine hender) og altfor skinnende til å være behagelig å lese mye på; den er blankere enn pc-skjermene jeg sitter og stirrer på til vanlig. Sikkert en fin multi-konsumsmaskin for folk som har sterke hender eller alltid kan støtte den på lårene, og som ikke bryr seg om tastaturer. Ikke for meg, med andre ord.

Eirik har også gått hen og kjøpt Kindle DX, og selv om jeg nå og da ville ha glede av en større og bedre PDF-tilpasset skjerm, ser jeg at heller ikke den passer mitt bruksmønster veldig godt. Kindle 3 er perfekt for busspendling og tar minimal plass i bagasjen. Den lille skjermstørrelsen er også å foretrekke, synes jeg, når lesingen lett blir avbrutt; det er enklere å huske hvor man var på en liten side enn en stor, rett og slett (DX er SVÆR).

Mitt største sutrepunkt fram til ebokleseren min la seg ned og kreperte, var teknisk kvalitet på innhold. Kapuscinskis The Emperor er så full av åpenbare OCR-feil at det er en skam. Når man får seg til å ta mer betalt for Kindle-utgaven enn paperbacken, bør leseren i det minste kunne forvente at noen har giddet å lese gjennom teksten og registrere at for eksempel gjengangeren “iras” ikke er et ord, men at “was” derimot er det … Nyere titler slipper formodentlig å befenges med sånt, men et godt argument for å lese klassikere som ebøker, er det dessverre ikke.

Så nå venter jeg på Kindle–igjen. Jeg håper inderlig at dette var et tilfelle av “mandagsmaskin”, for jeg synes virkelig denne dingsen er helt fortreffelig når den funker som den skal. Og jeg har flere (nye) titler som ligger og venter på meg!

Jeg har ikke brukt den ekstremt mye hittil — for tida leser jeg tross alt aller mest bildebøker og tegneserier for barn, men jeg har rukket å få en del spørsmål, litt fra folk som lurer på hva i allverden man skal med en sånn gråtonedings og savner jeg ikke papiret, men flest fra andre som funderer på å kjøpe seg en selv, eller som har selv og lurer på hva jeg synes. Og hva jeg synes, det vet jeg allerede

Kort om utgangspunktet mitt. Før jeg bestilte, visste jeg:

Så kom altså en nett, liten pakke fra Amazon på døra, og i løpet av få timer var den fulladet, oppe på nett og hadde lastet ned mine første Kindle-titler som jeg allerede hadde kjøpt fra pc, ivrig som jeg var.

Hittil har Kindle innfridd godt. På pluss-siden:

På minussiden så langt står dette øverst: Jeg savner å kunne sette innstillinger per dokument. En pdf-fil laget for trykk eller pc-skjerm vil ofte ha for liten tekst for Kindle-skjermen, og hvis man bare blåser opp tekststørrelsen, vil ikke “Fit to screen” lenger virke for vanlige pdf-er. En løsning for å få større tekst uten zoom, er å velge liggende format i stedet for stående, men det er jo ikke noe drømmeformat, i hvert fall ikke for vanlige bøker. Så jeg ville gjerne kunne si at administratorhåndboka jeg jobber med for, eh, jobben, skal ha andre presentasjonsinnstillinger enn Kapuścińskis ]]> For noen uker siden bestemte jeg meg for å hoppe i det og bestille en Kindle 3, og da Amazon først begynte å sende ut leseplater, gikk det fort. Den kom bokstavelig talt på døra to dager etter at den var sendt fra junaiten, ikke den typen service jeg vanligvis gidder å betale for.

Jeg har ikke brukt den ekstremt mye hittil — for tida leser jeg tross alt aller mest bildebøker og tegneserier for barn, men jeg har rukket å få en del spørsmål, litt fra folk som lurer på hva i allverden man skal med en sånn gråtonedings og savner jeg ikke papiret, men flest fra andre som funderer på å kjøpe seg en selv, eller som har selv og lurer på hva jeg synes. Og hva jeg synes, det vet jeg allerede

Kort om utgangspunktet mitt. Før jeg bestilte, visste jeg:

• at jeg liker å lese på e-blekkskjerm, har lest en god del på Sony Reader.
• at de fleste voksenbøkene jeg leser, er på engelsk.
• at vi ender med å gi bort flesteparten av de nye voksenbøkene vi tar inn i huset, eller skyve gamle bøker ut. Niks mer hylleplass å ta av.
• at jeg ikke har tålmodighet i lengden til å administrere alt dillet med å kjøpe og laste over bøker til Sony Reader. Kindle gjør ettklikkskjøp til *virkelig* ettklikkskjøp. Rett til dingsen.
• at det irriterer meg grønn å betale like mye for portoen som for boka og så vente i ukevis på leveranse.

Så kom altså en nett, liten pakke fra Amazon på døra, og i løpet av få timer var den fulladet, oppe på nett og hadde lastet ned mine første Kindle-titler som jeg allerede hadde kjøpt fra pc, ivrig som jeg var.

Hittil har Kindle innfridd godt. På pluss-siden:

• E-blekk-kvaliteten er fabelaktig god, må nesten tørke sikkel av den etter at den har vært lånt bort til Eirik, som ellers er brukbart fornøyd med kvaliteten på Sony Reader.
• Vekt og format er ypperlige, perfekt for busspendlerlesing. Har sant å si fått veldig mye mindre trang til å sykle til jobben.
• Ettklikkstilværelsen er akkurat så vidunderlig som jeg regnet med. Man blir fort litt revet med, på den annen side spares det jo massevis i fraktkostnader …
• Overføring av filer som ikke kommer fra Amazon, kan enklest gjøres med å sende dem som epostvedlegg til en egen Kindle-konto. Så langt testet med PDF, som hittil har funket bra, men har noen begrensninger (se under).
• Grensesnittet er noenlunde intuitivt og greit. Jeg har smarttelefon uten trykkfølsom skjerm fra før, så selv om tekstmarkering er hakket mindre opplagt enn på en touchskjerm, er det ikke veldig komplisert, og med fysisk tastatur er det såre enkelt å ta notater. Jeg hater skjermtastaturer, og Kindle-tastaturet er slett ikke så verst, selv om man må leve med at alt utenom A-Z og punktum er å finne under Sym (for “Symbol”). Verst når man skal knotte inn en mangesifret WEP-nøkkel for å komme seg på nett.

På minussiden så langt står dette øverst: Jeg savner å kunne sette innstillinger per dokument. En pdf-fil laget for trykk eller pc-skjerm vil ofte ha for liten tekst for Kindle-skjermen, og hvis man bare blåser opp tekststørrelsen, vil ikke “Fit to screen” lenger virke for vanlige pdf-er. En løsning for å få større tekst uten zoom, er å velge liggende format i stedet for stående, men det er jo ikke noe drømmeformat, i hvert fall ikke for vanlige bøker. Så jeg ville gjerne kunne si at administratorhåndboka jeg jobber med for, eh, jobben, skal ha andre presentasjonsinnstillinger enn Kapuścińskis Aesop’s Fables.

Noe av det geniale med en slik lesedings, som jeg tar både meg selv og husbonden i å omtale som “ebok” selv om vi egentlig vet at bøkene er inni og leseplata er utenpå, er jo at man kan hoppe mellom det man har liggende i biblioteket, lese flere ting på én gang. Scenariet med jobbtekst kontra fritidslesning vil jeg tro er relevant for flere enn meg. Og da er det synd at jeg ikke kan lagre settinger for adminhåndboka slik at den kommer tilbake som jeg etterlot den, uten samtidig å rote til andre tekster jeg måtte ha lyst til å lese i mellomtida.

Et lite tips apropos Aesop’s Fables, det er en fritekst jeg har lastet ned via Amazon og foreløpig ikke lest en linje i. Derimot prøver jeg å huske å åpne den før jeg legger Kindle fra meg på kontorpulten, hvor noen garantert kommer til å plukke den opp, slå den på og trykke fem-ti ganger på bla-tastene før de spør “Hva gjør disse?” Æsop kan de bla i så mye de vil, Keiseren har de rotet med én gang for mye

Det er i hvert fall ikke rart at Kindlen får oppmerksomhet. Den er blitt relativt rimelig, er elegant, utrolig mye penere enn tidligere Kindler, sant å si, og mer praktisk enn de fleste tekstbaserte papirbøker jeg har møtt til alt annet enn dørstopping og pressing av blomster. Barnebøker, tegneserier og andre illustrerte tekster hører utvilsomt hjemme i andre formater, men for tekst velger jeg Kindle over papir når det skulle være.

Hva med deg?

(Tidligere bloggposter om ebøker: Jeg, indisk ebokkunde og En leseplatekonvertitt står fram)

Vi gir bort tre pent brukte flerbindsverk:

Og i klassen for velbrukt paperback: Norges kulturhistorie i åtte bind, fra Aschehoug.

Kan hentes på Tøyen eller overleveres sentralt i Oslo.

Jeg er skjermleser.

Jeg har bærbar pc med i sofaen og savner aldri papiraviser — med et mulig unntak for Dagbladets lørdagskryssord. Så lenge jeg sitter godt og teksten er interessant og redigert, har jeg ingenting imot å lese langt på skjerm.

Selv om jeg har fulgt e-bokutviklinga siden tidlig 2000-tall, har jeg ikke lest på leseplate før i sommer. En og annen tittel har blitt lest på pc, på mobiltelefon og på min gamle Psion 5mx, men Psion har gått ut på dato, mobilen er i minste laget å lese på, og pcen blir fort for stor, særlig på tur.

Likevel har jeg ikke vært overbevist om behovet for leseplate som egen dings, og flommen av små og lette bærbare gjorde meg ikke mindre skeptisk. Men jeg er nå engang gift med en leseplateentusiast, så da vi fikk to nye leseplater til låns, gikk jeg med på et eksperiment. På ferie i sommer hadde vi med to leseplater som eneste lektyre utover reiseguiden.

Størrelsen er viktig. Leseplata får plass i lokket på kameraveska, som er min faste håndbagasje på tur. Den er mye mindre og lettere enn selv en liten pc, og den gir meg større valgfrihet i sitte- og liggestillinger enn en pc gjør, noe nakke og skuldrer setter stor pris på.

Lesekontrasten er god. PRS-700 har trykkfølsom skjerm med litt for mye refleks i, men er fortsatt god å lese på. Og sammenliknet med crappy paperbackkvalitet, som ofte er alternativet, er leseplata faktisk bedre enn papir.

Skriften er så stor som du trenger. Jeg har relativt godt syn, men synes det er rett så behagelig å kunne justere opp skriftstørrelsen, særlig når jeg begynner å bli trøtt.

Du har alltid lesestoff. Jeg hadde med meg 30-40 titler, inklusive noen artikkel-pdfer og håndbøker, og det var plass til mye mer på minnekortet. Jeg gikk lei av utvalget mitt på et tidspunkt, men jeg gikk ikke tom.

E-bøker eter ikke hyllemetre. Ikke bare slapp vi i år kilovis med litteratur i bagasjen, feriestorlesere som vi er, men vi slapp å ta stilling til hvor mange av dem som skulle få plass i allerede overfylte hyller da vi kom hjem.

Brukergrensesnittene er klønete. Jeg er ikke overbegeistret for brukergrensesnittet på verken PRS-505 eller PRS-700. Trykkfølsom skjerm er riktig og viktig etter min mening, særlig for å kunne navigere raskt i lister og markere og lagre sitater, men jeg fikk ikke til å bla riktig ved hjelp av skjermen. Bla-knappene er dessuten små og til dels kluntete plassert. Jeg ble vant til det, men spesielt imponerende for en dings som egentlig har blaing som hovedfunksjon, er det ikke.

Utvalget er for dårlig. Ikke et problem med leseplatene, men det er altfor få nyere titler der ute i e-bokformat, og kvaliteten på formatteringen er for variabel. På norsk er det penibelt lite utvalg, uansett format.

Du trenger fortsatt en lyskilde. PRS-700 har riktignok innebygd leselys langs kantene, men slår du det på, går batterilevetida rett til bunns.

DRM gir horrible administrasjonsløsninger. For å holde styr på tekstene på leseplata jeg har brukt, trenger jeg et par forskjellige programmer — Adobe Digital Editions for alt med Adobe-DRM, åpen kildekode-programmet Calibre for resten. DRM-fri pdf kan lastes rett over, men da er man oppe i tre varianter. Jeg ville helst hatt biblioteket mitt på ett sted.

ADE er også såpass opphengt i validering at jeg ikke kan kjøpe og laste ned e-bøker til min maskin og overføre til leseplata hvis den allerede er knytta til Eiriks maskin og ADE-konto.

I jobbsammenheng kunne leseplata allerede ha spart mange og lange utskrifter jeg har tatt for å få med meg en rapport på bussen, eller bare for å kunne skifte lesestilling. Slike dokumenter er perfekt leseplatemat, ikke minst når man har trykkfølsom skjerm og mulighet til understrekning. Jeg har ikke testa eksport av understrekede sitater ennå, men ser for meg at det i hvert fall kan bli veldig nyttig.

Så ja, jeg er nyfrelst. Selv om jeg ser fram til bedre brukergrensesnitt og administrasjonsprogrammer, er selve leseopplevelsen riktig god. Innholdsmessig kan det selvfølgelig bare bli bedre, men det er allerede mer enn nok der ute allerede til at jeg er overbevist om at jeg vil ha min egen leseplate — om ikke av denne generasjonen, så i hvert fall den neste.

Prisene viste seg å være gode sett med norske briller — stikksammenlikninger tyder på at de ligger rundt 15% under Waterstone’s i pris, utvalget er bra og godt kategorisert (særlig sammenliknet med Waterstone’s), og den eneste advarselen jeg fikk da jeg registrerte meg, var at de ikke sendte internasjonalt. Ikke en hindring for e-bøker, som kjent.

Jeg fant meg ni titler og betalte totalt 4975 rupi, eller 656,70 kroner. Formatene de forhandler, er epub, pdf, Microsoft Reader og Mobipocket, dessverre fant jeg ikke noen måte å søke bare etter bøker i epub på, og søket resetter seg fra “ebooks” til “books” for hver gang, men det funket ikke så verst alt i alt. Ebokhandlere har såpass mange mil igjen å gå i brukervennlighet at a1books foreløpig kommer ut blant de beste i min bok.

Og i dette biblioteket fant jeg dagens søteste e-bok, som garantert ikke funker med leseplate siden den er full av animasjoner: Jinx the Black Cat Activity Book. Jinx har også sitt eget nettsted med småspill og aktiviteter. Herved anbefalt for små og store katteelskere.

Apropos anbefalt — noen som har anbefalinger om gode epub-titler? Jeg er ikke superimponert over utvalget så langt, men tror jeg har nok titler til å planlegge ferie med bare leseplate og reisehåndbok. At ikke nettopp reisehåndbøker er enklere å få i digitale formater, er meg for øvrig et lite mysterium.