Noe vi oppdaget raskt (og også har merket når min androidtelefon har vært i barnehender i ny og ne), var at reklamefinansierte spill er mye mer plagsomme som apper på en touchskjerm enn selv noen av de mest befengte spillnettstedene på web. Reklamen blinker kanskje mindre her, og det er ikke fullt så mye av den, men til gjengjeld er det mye vanskeligere å unngå å trykke på den; den legges “i veien” med vilje. “Bannerblindhet” gjør at selv barn relativt raskt kan lære seg å overse faste deler av skjermen/nettsida. Det er ikke tilfelle her, og Google Ads er sjelden det man vil kalle barnevennlige, heller. Vi har derfor stort sett oppgradert til betalversjoner av applikasjoner så fort vi har konstatert at de fungerer og er noe å ha.

For ordens skyld: Av lista under kunne man kanskje tro at det bare går i digitale læremidler og hjernevriderspill her i huset, men dette tas nok grundig igjen på andre plattformer (DS, flashspill på pc, vår antikvariske PS2). Det er da også fortsatt mye på web som ikke egner seg for berøringsskjerm.

Norsk innhold som funker på Android, er i det hele tatt mangelvare for barn. Nrk beta ønsker seg innspill på hva som ville gjøre det norske nettet bedre for barn, og jeg har ikke tenkt å si “flere Android-applikasjoner”, men mer generelt: innhold som unger kan finne, bruke, leke med, bygge med — så lenge de har tilgang til en dings som kan vise web. Gjør dem mindre avhengige av om mor og far eller skolens it-ansvarlige er eplehuer eller linuxfantaster eller sverger til Windows XP eller finner akkurat riktig plugin til nettleseren (I’m looking at you, Nrk nett-tv), gi dem godt innhold og gode tjenester på norsk som kan brukes på skjermer av alle typer og størrelser. Så langt har norske innholdsprodusenter med barn som målgruppe i all hovedsak hengt seg opp i iOS og, kan det virke som, de yngste barna. Forståelig på ett plan, men frustrerende på et annet.

Den tynneste kategorien er utvilsomt læringsapplikasjoner/-spill. Her har forhåpningene mine så langt vært veldig langt unna å bli innfridd. Det er utrolig mye halvveis, kvartveis, amatørmessig, bøggi å finne i Android market — i tillegg til at alt med mye innslag av tekst eller tale stort sett utgår på grunn av språket. Aschehoug ser ut til å være eneste norske forlag på Android, med mattespillet Gulljakten, som er helt greit, men et mye døllere konsept enn navnet tilsier, og designmessig også nokså underveldende. I denne kategorien tror jeg i det hele tatt vi har kassert mer enn vi har beholdt.

Under er våre favoritter, i rekkefølge fra mest læring til mest fjas:

• Kids numbers and math. Amerikanske Intellijoy har gjort et par sympatiske ting. Stilen er kanskje litt glætt, men spillene deres ser bra og proffe ut, skalerer fint uavhengig av om man er på mobil eller brett, og ingen av dem har reklame. Gratisspillene er bare begrensede utgaver av betalspillene. Flertallet av spillene er rettet mot barn i førskolealder, men betalutgaven av numbers and math gir nok konfigurasjonsmulighet på oppgavene til at vår andreklassing kan bryne seg, med litt engelsktrening på kjøpet.
• Space physics — etter å ha hatt Crayon Physics Deluxe på pc, hadde jeg håpet vi skulle finne det samme til brettet, siden ideen om å tegne objekter med fargestift utvilsomt fungerer bedre med en finger enn med mus, men dette finnes dessverre ikke for Android (har du iOS, slå til!) Space physics er stilmessig helt annerledes, men i bunn og grunn samme opplegg: tegn objekter på skjermen og bruk “fysikkens lover” til å få en ball til å trille over et målpunkt.
• Slice it! er i den motsatte enden av skalaen reklamemessig, dessverre. Den er også mer spill- enn læringsrettet, men ideen er smart og opplegget utvilsomt mattebasert: Med et gitt antall streker skal du dele en figur i et bestemt antall deler, som skal være så like i størrelse som mulig. Det finnes en betalutgave som muligens er uten reklame, men den finnes — originalt nok — bare på japansk.
• Where’s my water? ble lastet ned etter å ha lest mange positive anmeldelser og i glede over å finne noe fra en etablert produsent (faktisk Disney) etter mange bomnedlastinger. Her skal man hjelpe alligatoren Swampy med å få vann i badekaret ved å lede det fram til røret. Mange slags hindringer på veien, og det finnes ørten nivåer med varierte utfordringer. Spillet er laget for mobil, men skalerer fint til brett og er litt lettere på større skjerm, som bidrar til å få mestringsgleden opp fra starten. Koster nesten ingenting, verdt hver krone og vel så det.
• Sprinkle. Du er ansvarlig for en brannbil og skal redde små, knirkende vesener før husene deres brenner opp. I den voksende kategorien av spill som i stor grad går ut på å beregne/gjette seg til vinkler og velge rekkefølge å gjøre ting i (som med sinnafugler, men de har vi gått lei av). Nydelig grafikk, morsomt og utfordrende spill. Poden her syntes det var litt vanskelig og ba om å få prøve seg på barnevarianten Sprinkle Junior. Den spilte han gjennom på 18 minutter, som dessverre er tre minutter for mye til å få pengene igjen fra Android market. Begge spill koster like mye (snaue 12 kroner), og barnevarianten er nok sikkert verdt prisen, den også, for de minste.
• Alchemy, også et mobilspill, er ikke spesielt barneretta eller engang passende i alle henseende, men konseptet med å dra elementer oppå hverandre og kombinere i det (nesten) uendelige og se hva du får, appellerer så intenst i hvert fall til yngstemann her i huset at jeg synes det må nevnes. Skulle bare ønske noen også lagde en versjon som var ørlite mindre fantasifull, så kunne man hatt et strålende, lite leke-læremiddel i biologi/kjemi/fysikk/matlaging … Det har kommet en ny variant som heter Alchemy Genetics hvor man kombinerer dyr, den har vi ikke testet enda.
• Bag It — fyll handleposen og få plass til alle varene uten at noe knuses. Ser enklere ut enn det er! Og eggkartongen er veldig søt når den ser på deg med redsel i blikket om du truer med å sette melka oppå den, da.
• LEGO Creationary — betydelig mindre kreativt enn navnet tilsier, siden app-utgaven i bunn og grunn bare lar deg gjette på figurer som “bygges” av spillet. Vi voksne syntes dette så litt dølt ut, men den har blant annet slått an når man er flere sammen om brettet, fordi man kan samarbeide om å gjette, eller la turen gå på omgang etter hvem som gjettet riktig sist.
• Fruit Ninja — velkjent for de fleste, antakelig? Underlig tilfredsstillende for både store og små å slæsje løs med sverd på frukt i stort monn mens man unngår bomber (det vanligste problemet når man skjærer frukt, tross alt). Stort pluss for tospillermodus.
• Doodle Jump — i grunnen det navnet sier; en liten krusedull av en fyr som hopper fra avsats til avsats og prøver å lande på gjenstander som gir ekstra fart til å hoppe mer. Kontrolleres ved å bevege brettet. En ubetinget podefavoritt (som han får ha i fred, i motsetning til fruktninjaen).

Hva har vi gått glipp av? Enten Android-apper eller websider som funker med touchskjerm? Vi trenger mer!

Av nettspill går det her i huset mye i Gyldendals Salaby og Multi, Nrk Supers barneaktivitetssider, og svenske Undervisningsradions spelhåla for barn. Aschehougs Lokus123 for de minste har jeg ennå ikke skjønt opp og ned på, og de andre forlagenes tilbud ser, unnskyld at jeg sier det, gørr kjedelige ut og er ofte for tett knytta til lærebøker til å gi mening for oss andre. Tar gjerne imot tips om andre gode barnesider! Men så til saken.

1. Inkonsekvent navigasjon. Først, størst og verst. I forsøk på å være artige og kreative, kommer man opp med altfor mange forskjellige måter å navigere på innenfor samme nettsted. Her tror jeg Salaby er best, klarer nesten å være konsekvente med et kryss oppe til høyre for å lukke hver aktivitet. Gyldendals Multi har derimot navigasjon som ikke minner det minste om Salaby, og som delvis baserer seg på tekst. På ur.se flytter lukkingsnavigasjonen rundt, er noen ganger en hånd nede til høyre, noen ganger en dør eller en hatt oppe til venstre og noen ganger noe helt annet. “Ja” og “Nej” skifter stadig mening — noen ganger betyr “Ja” spille mer, noen ganger betyr det “Ja, jeg vil avslutte”. Noen ganger skal man klikke på figurer som sier Ja og Nej i stedet. Den mest åpenbare årsaken til slik variasjon er vel at spillene er laget av forskjellige produsenter, men da bør oppdragsgiver ta koordinator-hatten på.
2. Elementer som ikke gjør noe. Egentlig varianter av første punkt; mange av aktivitetssidene har “menyer” som er animerte sider du skal utforske ved å klikke på ulike elementer, og noen bruker logoer på uheldige steder. Et eksempel på det første er Katten och musen tio tusen, hvor for eksempel bilen og ballen bare ruller når man klikker på dem, og det er umulig å få en full oversikt over hvilke aktiviteter som faktisk finnes på sida. Et eksempel på det siste er denne sorteringsoppgaven fra Multi, hvor logoen nede i hjørnet bare er til pynt, men ser ut som en lekebil og en bamse som burde kunne dras til kassene.
3. Dillete og inkonsekvente fonter. Store barn og voksne skal kunne gjenkjenne bokstaver med ulik utforming. Det bør man ikke vente av barn i lære-bokstaver-alderen, likevel er det styggeste eksempelet jeg har på dette, et “Lek og lær”-hefte fra Egmont, hvor man veksler mellom to-tre fonter der den ene blant annet får liten k til å se ut som en stor R. Jeg er heller ikke veldig glad for å se store i-er med prikk over, som i Alfabetet til ur.se.
4. Bugs/manglende testing. Som med alle andre programvareprodukter, må man teste, og helst på flere plattformer. Her i huset bruker vi stort sett Mac og Linux, og de fleste læringsspill på nett er laget i Flash, som kan være upålitelig på disse plattformene. (Om ikke annet bør man sette en stor, flashy notis med “Vi støtter ikke Mac og Linux” om dette er tilfelle.) Eksempler på stygge bugs: den engelske sorteringsoppgaven på Salaby barnehage har en blå kjegle som ikke lar seg slippe i bøtta, det vil si at oppgaven er umulig å fullføre. Nrk Supers Kometkameratene-spill Oppdrag Sommerfugl lar deg hoppe ut av spillskjermen og bli borte, mens spillet tilsynelatende fortsetter.
5. Inkonsekvent bruk av lyd og tilbakemeldinger. Her er Gyldendals Salaby både best og verst; mange fine varianter av jubel og applaus når oppgaven er fullført, men desto mer påfallende og frustrerende for spilleren når noen av oppgavene ikke gir feedback til slutt i det hele tatt (i starten satt sønnen min og fiklet med volumet, han trodde det måtte være noe galt med lyden når det ikke kom applaus eller pokal). Salaby har for øvrig også en del sider og filmer med lydkontroll, men uten lyd.
6. Inkonsekvent følsomhet på dra-og-slipp. Variasjon mellom oppgaver i hvor mye omtrentlighet som godtas, er vanskelig for de som ennå ikke er helt stø med musa.
7. Umulig å peke til og bokmerke enkeltaktiviteter direkte. Et gammelt frustrasjonspunkt med navigasjon i Flash er at sidene ofte ikke får unike URLer, men såvidt jeg vet, er det fullt mulig å gjøre noe med, om ikke annet med en redirect. Jeg skulle for eksempel gjerne pekt direkte til enkeltspill i denne bloggartikkelen, men det er nesten aldri mulig.

Episode 1:

SimAquarium Widget for Opera er en stor hit om dagen. Det tok et par timer før jeg skjønte hva kolleger som skrøt av delfinen sin, egentlig snakket om. Men siden i går har også jeg vært simakvariumseier, og det har gått spilldollar til både blå kampfisk, akvariumsplanter og ikke minst det smakfulle, lilla lyset du ser på bildet. Dette lille “spillet” går av seg selv og krever ikke engang at fiskene “mates”. Jeg har faktisk klart å ta livet av plastfiskene i et usb-akvarium, men etter et drøyt døgn med simakvarium ser det lovende ut, selv jeg kan visst ikke ta livet av en simfisk!

“As fans of the show would expect, the game is loaded with gossip, betrayal, murder and sex – you know, all the things women like,” says Mary Schuyler, the producer of the title at Buena Vista Games.

Godt noen tør å utfordre stereotypiene! Men det høres ellers ut til at store deler av spillet er lånt fra The Sims, så originalitet har vel generelt ikke stått altfor høyt på prioriteringslista her.

Det finnes ikke norske (voksen)serier som har fått sitt eget spill, gjør det? Vestavind — da førstår seg, eller Mot i brøstet — teitere enn toget, jo, jeg ser det for meg.

(Via Darren Barefoot)

Takk til Eirik, som tipsa meg om filmen og insisterte på at jeg skulle blogge den

Og selvfølgelig finnes det mer.

Bakgrunn: I et par år nå har Eirik og jeg lest om entusiastiske amerikanere som spiller Katamari Damacy, et japansk Playstation 2-spill som dessverre aldri ble utgitt i Europa. Nå er oppfølgeren kommet, den har blitt sluppet i Europa, og fristelsen var umulig å stå for — det var på tide å finne ut hvordan et spill som handler om å rulle en ball slik at ting fester seg på den, kan bli en verdenssuksess.

Spillet: Første opplevelse av We love Katamari var at spillet virket uendelig langdrygt, med mange lange innledninger og mellomspill. Spilleren kontrollerer en prins, som blir kommandert rundt av en konge, og denne kongen er ordrik og ganske repetitiv. Det hjalp stort da vi i andre forsøk oppdaget at det går an å hoppe over en god del av disse sekvensene uten å miste noe vesentlig for selve spillinga.

Og det er altså noe ganske fascinerende ved å rulle rundt og dekke katamariene med stadig nye lag av blomster, fisk, toalettsaker, snø, mammuter (nåja, bare én mammut foreløpig) og ikke minst slektninger(!). Det er minst én fetter å ta med seg på hvert nivå.

Dessuten er det krevende. Du styrer bare ved hjelp av spakene, og det er ofte lettere sagt.

For øvrig må jeg si at dette er det mest selvrefererende spillet jeg noen gang har spilt, det dukker stadig opp referanser til spillet selv og til spill nummer én. Gjør du det dårlig på ett nivå, får du høre at dette spillet er neimen ikke noe morsomt. For eksempel.

Jeg tror ikke neste trinn blir å skaffe denne lua eller bake denne kaka, men hvem vet.

I alle fall tror jeg det er på høye tid at jeg får lest The Japanese Mind, som jeg har liggende.

Forfatter Stefan Fatsis, sportsjournalist i Wall Street Journal, blander portretter av det amerikanske Scrabble-miljøets særheter og storheter (mange av de store viser seg også å være ganske sære) med en skildring av sin egen vei inn i Scrabble-miljøet, graderingen hans som øker turnering for turnering, og den stadig økende innlevelsen i det han holder på med. Han skriver også om historien bak spillet, mannen som oppfant Scrabble, den tidligste Scrabble-farsotten da en ikke klarte å produsere nok spill, og selskapene som har eid Scrabble og de som eier det i dag (erkerivalene Hasbro og Mattel har henholdsvis de amerikanske og de internasjonale rettighetene til spillet). Disse kapitlene er i seg selv interessante stykker kulturhistorie.

Boka er full av fascinerende fakta om spill og språk, sære anagrammer, engelske ord jeg aldri før har hørt (og trolig aldri kommer til å se brukt i en setning) og, ikke minst, nerdete humor. Den er et morsomt innblikk i et miljø jeg knapt ante eksisterte, og, ikke minst, jeg tror det er mitt livs første sportsbok! Anbefales varmt til Scrabble-spillere og ordspillere på alle nivåer.

For øvrig mener jeg at alle som spiller engelsk Scrabble, bør bruke SOWPODS. Les boka, så vil du også sannsynligvis ha en mening om saken