De siste par årene har jeg vært relativt fast inventar i barneavdelingene til mine lokale bibliotekfilialer, men med litt mer blandede følelser enn før. Bosatt på Tøyen har vi to filialer i gangavstand; Gamle Oslo og Grünerløkka. Felles for begge bydeler og filialer er at man ser mange brune fjes. Sønnen min er ett av dem (det vakreste!).

Det som har gjort bibliotekbesøkene mer bittersøte for meg er å oppleve at dette mangfoldet fortsatt er bortimot fraværende i hyllene med norske barnebøker. Og tro meg, jeg har vært gjennom de fleste hyllene nå, spesielt bildebøkene, og det er virkelig virkelig tynt. Mine bevis er muligens anekdotiske, men husk at the plural of anecdote is data.

Joda, det finnes unntak, hovedsakelig i form av oversatt litteratur. Selv litteratur oversatt fra dansk og svensk ser ut til å gjøre en bedre innsats enn den norske, men det er ikke voldsomt mye å ta av der heller.

Og dette er på ingen måte bibliotekets skyld. De har tross alt det meste som har kommet ut av norsk barnelitteratur de siste 40 årene eller så. Jeg har snakket med barnebibliotekarer som fortviler over det samme som meg. Det er tilfanget det skorter på.

Med ujevne mellomrom hører jeg klager på at norske lærebøker skal være så “politisk korrekte”. Jeg har hørt dette fra lærebokforfattere (som føler friheten sin innskrenket) og hvite foreldre av hvite barn (som synes det er krampeaktig). Jeg har nok aldri hørt klagen fra noen som har opplevd at de selv eller barna deres har vært grovt underrepresentert noe sted.

Det er mulig norske lærebøker lages med millimetermål for samer, feminister, damer med hijab, menn med barnevogn og barn med krusete hår (jeg sier mulig, selv har jeg sett svært lite av dette så langt i min skoleforelderkarriere). Men om så er tilfelle, foretrekker jeg dette framfor alternativet. Flytt blikket over til barnebokhylla, og du ser hva forfattere, illustratører, redaktører og markedsavdelinger kommer opp med når ingen holder telling.

Bokbransjen gjør en slett jobb, men det er altså ikke veldig mye bedre på film. Kontrasten var ekstrem da vi i en skoleferie gikk for å se filmvisning på Grünerløkka bibliotek. Filmen var “Radiopiratene”, og på lerretet var det ikke ett brunt fjes å se. I salen var jeg den eneste hvite.

Drama-produksjoner for tv er noe bedre, med unntak for advents-tv, da etnisk mangfold simuleres ved hjelp av røde og blå luer. Hiphop-serien AF1 har vært en stor hit i mange norske hjem, også vårt, men det sank i meg da jeg skjønte at alle ikke-hvite roller var redusert til bipersoner i andre sesong. Om dette var bevisst eller ubevisst, var det uansett deprimerende.

På engelsk finnes uttrykket “white privilege”; de hvites privilegium. Det er påfallende hvor fraværende et slikt begrep er i den norske debatten om, vel, noe som helst. Og hva er de hvites privilegium? At det å være hvit er noe man sjelden trenger tenke over, det regnes som normalen og alt annet som unntak. For eksempel:

• Det finnes én farge som regnes som “hudfarge”. Prøv å finne plaster som passer afrikansk hud.
• Som hvit slipper man i all hovedsak å bli symbol eller representant for andre med samme eller liknende hudfarge/bakgrunn/religion.
• TV, film og bøker er fulle av ansikter som likner ditt eget.

Løsningen blir ofte å prioritere bildebøker og tegneserier som handler om dyr. Men selv der viser privilegiet sitt ansikt, og gjett hvilken farge det har? Her om dagen leste vi en nydelig (om enn sløvt korrekturlest) bok om dinosaurene og ginkgo-trærne. Nå er det slik at disse trærne først og fremst er kjent fra Asia, men i en norsk barnebok har også de bleke ansikter og lange neser.

Så hva ønsker jeg meg? At man begynner å se seg rundt, og se på om boksidene og rollebesetningen reflekterer dagens Norge. At man, i stedet for å fnyse om “korrekthet” tenker på at både kunstopplevelser og læring trenger elementer av gjenkjennelse. Det skjærer meg i hjertet hvor sjelden en norsk bok eller film kan tilby sønnen min og skolekameratene hans dette. Disse bøkene speiler jo faktisk heller ikke virkeligheten til mange av de hvite barna, som har skolekompiser og familiemedlemmer av alle slags bakgrunner og farger, mens bøker og filmer sitter fast i et slags evig 60-tall.

Mer å lese:

• White Privilege: Unpacking the Invisible Knapsack av Peggy McIntosh er en fin innføring i begrepet.
• Forfatter- og illustratørbloggen Coloring Between the Lines har en fantastisk posting om White Privilege & Children’s Books

(Via Barn og bibliotek

Blant siste minutters observerte titler:

• Some applications of polynomial approximation to dynamic programming
• Disease activity, coping behavior, social support, and illness-related self-disclosure among persons with inflammatory bowel disease
• Hurricane Katrina
• Abteilung “Mowe” auf dem Tanganjika-See Deutsch-Ostafrika (1914-1918)
• De Lisboa a Sevilha pelos Pirineos
• An evaluation of how John Paul II’s critics engage the arguments that he uses to support natural family planning and to oppose the use of artificial birth control

(Via ResearchBuzz)

The Times Librarian Award recognizes those librarians in public libraries whose exemplary performance and outstanding community service have made their libraries friendlier and more accessible institutions.

Og alle lesere kan nominere! Her tillands tror jeg det som finnes av priser, tildeles av bibliotekvesenet eller -organisasjonene selv. Burde ikke en av de som liker å kalle seg kulturaviser, sett et kall her, tro?

I dag skal jeg levere tilbake fabelaktige The Rabbi’s Cat, en nydelig grafisk roman fra 30-tallets Algerie, som ifølge serietekaren kommer på norsk i løpet av året. Anbefales på det varmeste, uansett språk.

Selv om utvalget på Grünerløkka ikke er enormt, er det verdens smaleste sak å bestille fra Deichmans store magasin via nettet og plukke boka opp i sin egen filial. Nylig lånte jeg ei bok fra tidlig 1900-tall, som var utstyrt med Deichman-bokmerke i snor fra bokryggen. En tradisjon jeg synes godt kunne tas opp igjen, gjerne med gjenopptrykk av dette fine, gamle bokmerket med formaninger om å skåne bøkene fra smudsige hænder. Nå som en ikke lenger fester kortlommer med Udtog af Reglementet på omslaget, mener jeg.

På bloggfronten er min ferskeste leseglede Read Roger, en fremragende såpekasse for barnelitteraturmagasinredaktør (puh!) Roger Sutton. Gode kommentatorer har han også, og det vet en jo å sette pris på