andedammen

Jorunn D. Newths weblogg

Den ensfargede barneboka

Jeg elsker biblioteket. Jeg elsker å låne bøker, å ha tilgang til nytt og gammelt, å kunne prøve seg fram i hyllene, finne noe man liker, og så låne mer av det samme, og så prøve noe nytt igjen.

De siste par årene har jeg vært relativt fast inventar i barneavdelingene til mine lokale bibliotekfilialer, men med litt mer blandede følelser enn før. Bosatt på Tøyen har vi to filialer i gangavstand; Gamle Oslo og Grünerløkka. Felles for begge bydeler og filialer er at man ser mange brune fjes. Sønnen min er ett av dem (det vakreste!).

Det som har gjort bibliotekbesøkene mer bittersøte for meg er å oppleve at dette mangfoldet fortsatt er bortimot fraværende i hyllene med norske barnebøker. Og tro meg, jeg har vært gjennom de fleste hyllene nå, spesielt bildebøkene, og det er virkelig virkelig tynt. Mine bevis er muligens anekdotiske, men husk at the plural of anecdote is data.

Joda, det finnes unntak, hovedsakelig i form av oversatt litteratur. Selv litteratur oversatt fra dansk og svensk ser ut til å gjøre en bedre innsats enn den norske, men det er ikke voldsomt mye å ta av der heller.

Og dette er på ingen måte bibliotekets skyld. De har tross alt det meste som har kommet ut av norsk barnelitteratur de siste 40 årene eller så. Jeg har snakket med barnebibliotekarer som fortviler over det samme som meg. Det er tilfanget det skorter på.

Med ujevne mellomrom hører jeg klager på at norske lærebøker skal være så “politisk korrekte”. Jeg har hørt dette fra lærebokforfattere (som føler friheten sin innskrenket) og hvite foreldre av hvite barn (som synes det er krampeaktig). Jeg har nok aldri hørt klagen fra noen som har opplevd at de selv eller barna deres har vært grovt underrepresentert noe sted.

Det er mulig norske lærebøker lages med millimetermål for samer, feminister, damer med hijab, menn med barnevogn og barn med krusete hår (jeg sier mulig, selv har jeg sett svært lite av dette så langt i min skoleforelderkarriere). Men om så er tilfelle, foretrekker jeg dette framfor alternativet. Flytt blikket over til barnebokhylla, og du ser hva forfattere, illustratører, redaktører og markedsavdelinger kommer opp med når ingen holder telling.

Bokbransjen gjør en slett jobb, men det er altså ikke veldig mye bedre på film. Kontrasten var ekstrem da vi i en skoleferie gikk for å se filmvisning på Grünerløkka bibliotek. Filmen var “Radiopiratene”, og på lerretet var det ikke ett brunt fjes å se. I salen var jeg den eneste hvite.

Drama-produksjoner for tv er noe bedre, med unntak for advents-tv, da etnisk mangfold simuleres ved hjelp av røde og blå luer. Hiphop-serien AF1 har vært en stor hit i mange norske hjem, også vårt, men det sank i meg da jeg skjønte at alle ikke-hvite roller var redusert til bipersoner i andre sesong. Om dette var bevisst eller ubevisst, var det uansett deprimerende.

På engelsk finnes uttrykket “white privilege”; de hvites privilegium. Det er påfallende hvor fraværende et slikt begrep er i den norske debatten om, vel, noe som helst. Og hva er de hvites privilegium? At det å være hvit er noe man sjelden trenger tenke over, det regnes som normalen og alt annet som unntak. For eksempel:

  • Det finnes én farge som regnes som “hudfarge”. Prøv å finne plaster som passer afrikansk hud.
  • Som hvit slipper man i all hovedsak å bli symbol eller representant for andre med samme eller liknende hudfarge/bakgrunn/religion.
  • TV, film og bøker er fulle av ansikter som likner ditt eget.

Løsningen blir ofte å prioritere bildebøker og tegneserier som handler om dyr. Men selv der viser privilegiet sitt ansikt, og gjett hvilken farge det har? Her om dagen leste vi en nydelig (om enn sløvt korrekturlest) bok om dinosaurene og ginkgo-trærne. Nå er det slik at disse trærne først og fremst er kjent fra Asia, men i en norsk barnebok har også de bleke ansikter og lange neser.

Så hva ønsker jeg meg? At man begynner å se seg rundt, og se på om boksidene og rollebesetningen reflekterer dagens Norge. At man, i stedet for å fnyse om “korrekthet” tenker på at både kunstopplevelser og læring trenger elementer av gjenkjennelse. Det skjærer meg i hjertet hvor sjelden en norsk bok eller film kan tilby sønnen min og skolekameratene hans dette. Disse bøkene speiler jo faktisk heller ikke virkeligheten til mange av de hvite barna, som har skolekompiser og familiemedlemmer av alle slags bakgrunner og farger, mens bøker og filmer sitter fast i et slags evig 60-tall.

Mer å lese:

Share/Bookmark

39 Comments

  1. Skal tru hen svikten er.. Åssen står det til med snittalderen for barnebok-forfattarar/illustratørar? Eller for talent-speidarar i forlaga? Ettersom barnebøker stort sett ikkje vert laga av barn og det ikkje er uvanleg å bruke tema frå eigen barndom, synest det nokså naturleg at barnebok-verda vil henge litt etter..

  2. Å, jeg har en drøss med forslag til forklaringer, og mange av dem har med demografi å gjøre — både forfattere, forlag og hvem som tradisjonelt har vært blant deres største kunder.

    Men jeg synes ikke noe av det holder som unnskyldninger. Og jeg tror det i tillegg til å gå utover en haug med unger, på sikt vil gå utover en bransje som burde ha all interesse av å anstrenge seg for å holde produktene sine relevante for den oppvoksende slekt, jfr. den jevne flommen av leselystkampanjer vi har hatt i mange år nå.

  3. Enig! En fin bok jeg fant nylig er Hilde Henriksens Sitronlimonaden (2010), en nydelig billedbok om en gutt vokst opp i Norge og hans første møte med mammaens hjemland. Den fanget fint mye av det å stå mellom to kulturer. Men det er definitivt underrepresentasjon av personer som har noe annet enn hvit hud når det ikke eksplisitt er tema for en bok. Liv Marie Austrem og Akin Düzakin sin Tvillingsøster (1997) er et unntak som er flott også. Men jeg kommer ikke på noen andre eksempler – det må da finnes?

  4. “Men det er definitivt underrepresentasjon av personer som har noe annet enn hvit hud når det ikke eksplisitt er tema for en bok.”

    Ja! Nettopp dette. Har noen i boka en annen hudfarge, er det så godt som alltid et tema i seg selv. Paxs lettlesserie om Aksel og Omar er et kjærkomment unntak. Pija Lindenbaums bøker om Gitte også. Begge er oversatt fra svensk. Unntakene finnes, men det er umulig å kalle dem noe annet enn unntak …

  5. For øvrig skal jeg se etter Sitronlimonaden :)

  6. Godt skrevet om et viktig tema, takk skal du ha!

    Sønnen din ser ut til å være for gammel til den, men hvis andre småbarnsforeldre leser: Her i huset er “Oisann – Revehiet barnehage” (selvfølgelig oversatt fra svensk) en slager, og der er det variasjon i navn og hudfarge uten at det er noe gnål om det. Boka handler om å håndtere vanskelige følelser (la være å denge løs på meningsmotstandere), og er attpåtil på nynorsk. Rene kinderegget! ;)

  7. “Mine to oldemødre” har ikke hudfargen som tema, sånn direkte. Men den tar jo opp tematikken med å komme fra flere land.

    Jeg har ikke vært inne på den nettsiden jeg linket til før nå, og fant en søkefunksjon som gjør at man kan finne bøker med temaet “kulturmøter”. Fikk bare kikket kjapt over, men det er mulig du kan ha nytte av den til det du har lyst på? Men hvis bibliotekarene ikke vet om så mye, så er det nok ikke så mye å få tak i heller, som du sier.

  8. Hei Jorunn! Magne fra VG her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebook http://www.facebook.com/lesernesvg og twitter http://twitter.com/lesernesvg også :-)

  9. Det jeg husker når jeg vokste opp, var at det var så mye fokusering på at det fantes brune barn og at vi var like inni. (ja, illustrert også.) Jeg syns det var påtrengende mye av det på den skolen jeg gikk. Vet ikke hvor mange brune barn det finnes i Norge jeg? Snakker vi 5-10 prosent?

    Er det et krav at det skal være 5-10 prosent brune barnebøker og 5-10 prosent plaster som er tilpasset brune?

    Selv er jeg en minoritet som glir inn i den hvite landskapet (sammen med nærmere en million andre). Hvis jeg nevner hvilken minoritet så er jeg selvfølgelig annerledes. Det blir noe annet med huden, ja.

  10. Martha: Ja, barnebokkritikk.no er en fin kilde. Og nei, det er sjelden bibliotekarene det står på.

    Magne: Takk, så hyggelig! :)

  11. slutt å fokuser så mye på hudfarge! fy så slemme hvite mennesker er fordi dem er hvite, ellerhva? hvis du tror at det bare er norske barn i bøker og skolebøker så tar du feil. I omtrent alle eksempler i samfunnsfagbøker, mattebøker o.l så handler det alltid om ola, kari og fatima. eller bjarne og ali. jeg syntes alltid at fokuset på at norge har andre etnisiteter enn norsk var utrolig dumt og irriterende. jeg mener heller at det er viktig å ikke fokusere så mye på at vi må gi oppmerksomhet til andre “hudfarger” men heller andre mennesker. for det er det de er, mennesker, ikke hudfarger.

    btw, omtrent alle bøker som har dyr i seg handler om hvordan katter og hunder og rever og fugler kommer overens. det er en kulturell undertone her. at alle mennesker er like mye verdt og kan komme overens uansett hvor ulike vi ser ut til å være…. slutt å klag

  12. ds: nei, jeg tviler vel på at det finnes noen statistikk på dette, og det ville antakelig heller ikke tjene til så veldig mye fornuftig å føre slik statistikk.

    Det vi vet, er at det særlig i byene er en langt mer sammensatt befolkning enn det har vært tidligere. Og ja, til og med på bygda i Norge vokser det opp barn med andre hudfarger, født av innvandrerforeldre, adopterte, barn med én utenlandsk og én norsk forelder, barn født av foreldre som selv er født i Norge av innvandrerforeldre. Disse barna er også norske, eller norsk-bindestreketellerannet, og de er representert i ekstremt liten grad i norske kulturprodukter. Svært få bøker og filmer gjør noe forsøk på å bekrefte deres identitet som norske.

    Jeg tror nok kanskje jeg husker noen av de samme bøkene som deg, de var ofte utgitt på religiøse forlag og utvilsomt misjonerende i tonefallet. Hvis det er nødvendig å presisere det: Nei, jeg ønsker meg ikke en gjenoppblomstring av den sjangeren.

  13. Godt skrevet, og jeg kan til en viss grad forstå hva du mener. Men, ærlig talt, er dette noe å henge seg opp i? Du bor i Norge ikke sant? Utgangspunktet et land med kun hvite i. Hvis jeg bosetter meg i Thailand, skal jeg begynne å klage på at bibliotekene ikke har nok bøker hvor ansiktene er hvite? Og hvis plasteret som er “hudfarget”, ikke passer din hudfarge, så får du kjøpe dinosaurplaster eller hello kitty plaster. Du synes sikkert at mitt svar her var en tanke spydig, det får så være, men jeg blir litt provosert av det du skriver. Man kan ikke kreve at en forfatter har mangfold i sine bøker bare fordi det nå er mangfold i landet Norge. Du får bestille bøker fra et ikke-europeisk land, så får du det du vil ha.

  14. Det har vel en nokså enkel forklaring? Norske barn med norske foreldre er som regel hvite og ofte lyse i håret når de er små. Hadde vi lest en barnebok fra Afrika ville det vært tilsvarende naturlig at barn avbildet i den boken var mørke i huden og hadde mørkt hår. Eller?..

  15. Det er nesten litt irriterende hvor politisk korrekt alt skal være i denne tida vi lever i. Nå er det faktisk sånn at bare 10 % av alle i dette landet er innvandrere (450 000). Når jeg sitter å ser på barnetv med niesen min er det alltid minst en mørkhuda unge med. Barn fatter at vi lever i et multikulturelt land selv om ikke alt som har med barn å gjør inneholder en med asiatisk og en med afrikansk bakgrunn. Og nei, jeg er ikke rasistisk. Jeg syns det er kjempebra at vi er et inntregerende samfunn. Men må vi inntregere over alt?

  16. Carina: Hei og velkommen til bloggen min. Jeg sier faktisk ikke at lære- og barnebøker går ut på ett, tvert imot at jeg har hørt nettopp det du sier om lærebøkene — fordi om jeg som forelder til en andreklassing fortsatt har tilgode å se eksempler på det selv. Jeg sier også at jeg synes det er en god ting hvis lærebøkene tar slike hensyn.

    Må ellers si jeg synes det er litt pussig å påstå at hudfargen ikke spiller noen rolle samtidig som det er “utrolig dumt og irriterende” når mennesker med annen hudfarge og bakgrunn brukes som eksempler i skolebøker.

  17. Det er da vel åpenbart at barnebøker myntet på norske barn omhandler nordmenn, på samme måte som barnebøker myntet på arabiske barn omhandler arabere.

    Å lage en sak ut av dette blir for dumt.

  18. Som forelder til to brune barn kjenner jeg meg igjen i ønsket om barnelitteratur med barn i alle farger. Min løsning for 15 år siden var å kjøpe billedbøker utenlands, og oversette dem selv, stort sett på direkten. For meg handler det ikke om å være politisk korrekt, men å ha muligheten til å gi mine barn positiv bekreftelse på eget utseende. Det er trist når brune barn tegner seg selv med hvitt ansikt.

  19. Folkens, jeg får ikke svart hver og én, men det er mange av de samme poengene som går igjen. Her er mitt svar, kort oppsummert:

    Det bor mange barn i Norge som ikke har hvit hudfarge. De er, i all hovedsak, norske. Det finnes knapt barnebøker som de kan kjenne seg igjen i, med hud og hår. Jeg mener dette er et problem.

    Sigrid: “Må vi inntregere over alt?” Jeg antar du mener “integrere”, og jeg synes faktisk det er spesielt viktig å inkludere alle i barnelitteraturen.

    Eirik H: Vi deler nok ikke definisjon av “nordmann”.

  20. Dette synes jeg i likhet med andre at ble litt for dumt. Det er naturlig at norsk utseende barn blir presentert i en barnebok i Norge, siden flertallet her er lyse/nordiske. Samtidig er også barn med andre hudfarger norske, og er jevnlig inkludert i diverse barneserier og litteratur, men kanskje i mindre grad enn nordisk utseende. Er ikke dette en ganske bra gjengivning av virkeligheten da? Flesteparten av barna i Norge har nordisk utseende, uten at vi føler oss bedre eller viktigere av den grunn.

    Må si at når jeg har lest barnebøker for barn, så har det aldri falt meg inn de tnakene du tenker. Nettopp fordi for meg er ett barn ett barn, enten det er lyst, brunt eller gult. Blir litt voldsomt hvis nordisk skal utslettes fra alt, er tross alt en del av oss etniske nordmenn igjen i dette landet. Og slik skal det forbli. Målet til Norge er ikke å utslette etniske norske,hvis folk tror det. Innvandring er våre åpne armer til folk i nød, ikke utsletting av vår egen kultur og identitet og UTSEENDE.

  21. “For meg handler det ikke om å være politisk korrekt, men å ha muligheten til å gi mine barn positiv bekreftelse på eget utseende.”

    Anne Sp: Takk! Og det simultanoversettes litt her i huset også, men det blir vanskeligere ettersom poden blir større :)

  22. Det er helt klart mangel på bøker med fargede barn. Ei av forklaringene kan være at fremdeles er de fleste barnebokforfattere hvite.

    http://barnebokblogg.blogspot.com/2011/08/billedbker-som-ikke-er-100-blendahvite.html

    Til de som lurer på hvorfor man trenger bøker med brune fjes: Det er fint å se noen som “ligner seg selv”, fordi det forteller barnet at “slik som du er/ser ut, er det ok å være”.

    Jeg synes det er viktig at barnelitteraturen inneholder mennesker som er brune og hvite,tykke og tynne, unge og gamle.

  23. Som mamma til tre gutter som ikke ser like ut, synes jeg også det er fint med bøker med barn som ikke ser like ut. Det betyr ikke at jeg ikke elsker å lese Molly femtentusen ganger etter hverandre – det betyr at jeg ønsker å gi mine unger et bilde av en mangfoldig verden. Så jeg leser Molly for femtentusendeogførste gang og gleder meg over gode tips til andre bøker. Jeg fant noen i tråden her. Dessuten fikk vi Familiemyldreboka i posten av en god venn her om dagen. Den likte både trettenåringen, tiåringen og ettåringen :D

  24. Skriv en barnebok slik du synes den bør være.

  25. For meg er vel inntrykket heller motsatt, at politisk korrekthet har i lang tid gjennomsyret både barnetv og barnebøker. Representasjonen i forhold til landsgjennomsnittet er helt skeivt i motsatt ende av skalaen. Nå er det da også engang slik at både foreldre og barn har en tendens til å velge den gamle barnelitteraturen fra svunnen tid som Lindgren og Prøysen.

    Jeg sliter litt med å unngå inntrykket kvasi-intelektuell politisk korrekt øvre middelklasse som ønsker å fremstå som kulturelite, etter å ha lest innlegget ditt.

  26. Takk for gode tips! Sitronlimonaden..! jeg har selv vært på jakt etter bøker som ikke utelukkende inneholder hvite barn. Ikke for at at barnet mitt på fire har etterlyst det… men det kommer en dag hvor hun lurer på hvorfor pappa er mørk og mamma er lys og hun ingen av delene…hun er nemlig lysebrun ;) Og da hadde det vært fint å kunne vise til at det er flere barn som henne – også i bøkene hun leser…
    Men det går stadig fremover får vi håpe… ;)

  27. Dette likner litt på noe av den debatten som dukket opp da Sesame Street laget en “jeg digger håret mitt”-video med ei dokke som hadde afrikansk-amerikansk utseende. (Den er innmari fin, se her: http://www.youtube.com/watch?v=enpFde5rgmw ) Utallige voksne kvinner forteller om hvordan de fikk klump i halsen da de hørte denne sangen, og at de skulle ønske de hadde fått høre noe sånt da de var små. Alle dere som tror at det ikke er viktig for barn å få lese en bok eller se et tv-program hvor “en som likner meg, er helt vanlig”, mangler rett og slett innsikt.

  28. Jeg er innvandrer i et europeisk land med en litt annen kultur enn den norske og har en datter adoptert fra Kina. Jeg tror at mangelen på brune barn i norske barnebøker helt enkelt gjenspeiler den verden forfatterne lever i. De støter kanskje på brune mennesker i omgivelsene sine til daglig, og barna deres har kanskje en og annen brun klassekamerat, men omgås de med dem selv?

    De aller, aller fleste brune nordmenn er innvandrere, eller har innvandrerbakgrunn, og tendensen har vel alltid vært at de bosetter seg der det finnes andre med lignende bakgrunn (Grønland i Oslo er vel et typisk eksempel) selv etter flere generasjoner. Kanskje har de ikke noe behov for å se seg representert hos norske forfattere?

    Jeg kan for min egen del i hvertfall ikke si at jeg føler noe behov for at nordmenn må være representert i bøkene jeg leser av lokale forfattere i landet jeg bor i. Ser heller ikke at datteren min har noe særlig behov for å se kinesiske barn enda det er veldig mange kinesiske innvandrere her (vi har til og med et eget lite Chinatown som vi besøker flittig for god mat og “normale” klær).

    Vi synes liksom ikke hudfarge er så viktig noen av oss – det er så mange andre kvaliteter som vi heller vil kunne gjenspeile oss i hos personene vi leser om når vi koser oss med bøker.

  29. Som “etnisk norsk” med svart hår og brune øyne har jeg selv opplevd et savn etter mer utradisjonelle illustrasjoner av barn da jeg var liten. Hvorfor var alle blonde og blåøyde? Klisjéen om de snille, pene og blonde mot de slemme, stygge og svarthårede gjorde (og gjør) seg også ofte gjeldende. Heldigvis har dette gjort meg bevisst på å velge bøker med mangfold og dette bruker jeg både i mitt yrke som lærer og som mor. Alle barn trenger å se seg selv og få anerkjennelse på at deres utseende er noe å trakte etter.

  30. Takk for mange fine kommentarer!

    john doe: “For meg er vel inntrykket heller motsatt, at politisk korrekthet har i lang tid gjennomsyret både barnetv og barnebøker.”

    Hvis du med “politisk korrekthet” mener inkludering av barn med andre hudfarger i barnelitteraturen, tyder svært mye på at inntrykket ditt er feil. Mine egne feltarbeider er muligens begrensede, men situasjonsbeskrivelsen min er etter hvert bekreftet av en god del barnebibliotekarer og andre som jobber med barnelitteratur i Norge.

    Mira: “Jeg kan for min egen del i hvertfall ikke si at jeg føler noe behov for at nordmenn må være representert i bøkene jeg leser av lokale forfattere i landet jeg bor i.”

    Nei, hvorfor skulle du det? Du er voksen og har rikelig tilgang (i hvert fall via nettet) på bøker på ditt eget språk som er fulle av personer som ser ut mer eller mindre som deg. Jeg snakker om barn som i stor grad vokser opp i Norge med norsk som sitt viktigste språk, men som i liten grad får se “seg selv” i norsk barnelitteratur.

  31. Veldig godt innlegg, Jorunn!
    Dette er et interessant tema. Spesielt fordi du også belyser at våre naboland greier å speile integrasjon og mangfold i barnebøkene på en annen/bedre måte enn hva vi gjør i Norge. Siden jeg jobber i norges største barnebokforlag, føles det naturlig å vise dette innlegget til redaksjonene også.

    Noen hederlige unntak finnes. Av personlige favoritter er Haddy N´jies Leseløve Dans, dans, og Lisa Aisatos Mine to Oldemødre (som også var nevnt over). I bøkene om Linus i Svingen møter vi Akaya og storesøsteren hennes, og med en andreklassing er de bøkene perfekt!

    I Norge er vi fortsatt ganske tradisjonelle når det kommer til barnebøker, selv om vi også er i verdensklasse når det gjelder illustrert. Vi kjøper og leser fortsatt klassikere som Egner og Astrid Lindgren, og det farger nok utvalget på skoler og biblioteker også. Etter hvert som de flerkulturelle barna vokser opp og selv blir barnebokforfattere og illustratører, så vil de sette sin farge på neste generasjons barnebøker. Det gleder jeg meg til. Foreløpig får vi løfte opp temaet og belyse det, og se hva som skjer.

    Heldigvis er barn akkurat det: Barn. Uansett hvilken hudfarge de har. Det er noe som kanskje noen av kommentatorne over burde tenke over…;-)Og alle barn fortjener å lese gode bøker som de kan kjenne seg igjen i eller drømme seg bort i. Thats the magic.

  32. Nei, hvorfor skulle du det? Du er voksen og har rikelig tilgang (i hvert fall via nettet) på bøker på ditt eget språk som er fulle av personer som ser ut mer eller mindre som deg. Jeg snakker om barn som i stor grad vokser opp i Norge med norsk som sitt viktigste språk, men som i liten grad får se “seg selv” i norsk barnelitteratur.

    Argumentet jeg forsøkte å få fram gjennom å nevne meg selv og min situasjon ble kanskje ikke så tydelig, så jeg forsøker igjen. Jeg er blond og et hode høyere enn den mørkhårete lokalbefolkningen – og jeg var det også som toåring da vi kom hit (langt høyere enn jevnaldrende). Men verken foreldrene mine eller jeg – eller som sagt, jenta mi – har sett noe behov av å lese bøker som går etter utseendet. Det er en slik liten del av personligheten og identiteten at det ikke engang har falt oss inn å fundere på hvilken farge barna vi leste/leser om har på hud og hår. Jeg kan faktisk ikke huske at det blir nevnt i noen av våre bøker at det er barn med et visst utseende det handler om, og i billedbøkene har figurene så mange slags pussige hud-, hår- og øyenfarge-kombinasjoner, at det egentlig blir litt absurd å kreve at man også skal kunne se på de hvor på planeten de kan tenkes å ha sine forfedre. Det er så og si aldri relevant for fortellingen.

    Og som sagt, datteren min (hun er fem og for tiden prinsesse – eller Ole Brumm, alt etter humøret) beklager seg heller ikke over at det ikke er kinesiske barn i bøkene hun leser, verken på engelsk (i den monn de finnes) eller de lokale språkene – og som sagt på tross at en stor del av befolkningen – hele 1 av 10 – er av kinesisk herkomst. Vi har den tredje største kinesiske befolkningen i Europa (etter Paris og London) – men aldri har jeg hørt noen av dem beklage seg over at barna deres ikke finnes representerte i den lokale barnelitteraturen. Og jeg kan faktisk ikke se for meg at brune nordmenn flest beklager seg heller.

    Jeg lurer på om du kanskje ikke er hvit selv? Og kanskje blir du stadig påminnet om fargeforskjellen mellom deg og gutten din? Kanskje er det ikke gutten din som behøver bekreftelse på at han er helt okay som han er – men du…?

    Håper det ble tydeligere nå!

  33. Jeg er brun. Jeg er norsk. Godt poeng og godt skrevet, utrolig flaut å lese meldinger i genre “finn deg i at du bor i Norge. Ikke vår skyld at du har vært så heldig å få krabbe inn over landegrensen her eller har barn som ikke er hvite (vips i B-kategori), så tilpass deg”.

    Brune mennesker = innvandrere = holder ikke mål lenger. Utvid horisonten folkens, ja jeg tenker bl.a. på deg som refererer til inntegrering. JEG er ikke en person som skal integrereres. Jeg er norsk. Jeg er heldigvis ikke hvit. Jeg er meg. Hvorfor i all verden skal jeg ikke bli reflektert som en del av det norske samfunnet, som i form av barnebok eller andre arenaer?

    Til deg som er livredd for at den norske etnisiteten skal forsvinne fordi man får mangfoldet inn også i barnelitteraturen, skremmende skremmende holdning. Jeg stopper der. Og nok en gang, alt som er brunt er _ikke_ innvandrere. Det er fint om du kan slutte å føle deg barmhjertig fordi du tolererer brune mennesker fordi de har kommet inn på nåde og har vært i nød. Verden er bittelitt mer kompleks enn som så.

    Støtter tilslutt helhjertet oppunder kommentaren til Siv: skriv den boken du vil ha.

  34. Jeg tror alle ser verden fra sitt eget ståsted. Derfor har ikke jeg hisset meg opp over barnelitteraturens manglende brune barn, som du.
    Jeg hisser meg derimot svært opp over kjønnsdelingen, farger etc. Det er jo ikke mulig å få tak i en skistav en gang som ikke tydelig er farget og utformet med mønster som klart sier om det er guttestaver eller jentestaver.

    Men sønnen min har hatt brune barn i barnehagen og har også i klassen sin nå – førsteklasse. Men det er ikke hun eller han med brun hud, men hun eller han med de fineste flettene og krøllene. Han ser håret, ikke hudfargen.
    Det synes jeg er litt kult da, bare for å si noe om det. For alle, hvite, brune eller hva det er, har jo forskjellig hår!

  35. Souads vesker av Cecilie Seim (mer for større mennesker), og ikke minst Elyas på glattisen: http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=10734&isbn=9788202343484 har andre enn stereotype hovedpersoner. Leser søker bok – http://www.lesersokerbok.no – er opptatt av akkurat dette, at det skal finnes bøker for alle lesere. Dette gjelder for eksempel også bøker med bilder av barn med Downs syndrom (ikke til sammenligning forøvrig :)). Når du er vant til å kun se alle andre avbildet og aldri deg selv, er det ufattelig fint å av og til møte noen som ser ut som deg, og som er litt mer som deg i bøkene du leser. Sikkert derfor jeg leste Verdensmestrene med stor intensitet. Barn fortjener god skjønnlitteratur. Om litteraturen har karakterer som minner om barna selv og deres hevrdag er det en viktig fordel som gjør det lettere å oppsøke litteraturen igjen. Mine barns hverdag er ikke Blendahvit selv om de selv er det, og da er det bare tull at litteraturen de leser skal være det.

  36. Jeg ser ikke helt problemstillingen din her. Måtte se dette selv, og i barnas bokhylle er det da representert alle former og farger av mennesker.(Denne bokhyllen er fylt med bøker fra barnas bokklubb)
    Det er riktig nok ikke en 50/50 fordeling, men det er da heller ikke situasjonen de fleste steder i vårt lille land.
    Forøvrig så tror jeg ikke en barnebok forfatter for førti år siden satt og funderte på ett mulig framtidig multikulturellt samfunn, slik vi har i dag, så det er kanskje litt mye å kreve fra gammel litteratur.
    Nyere bøker synes jeg gjenspeiler dette mye bedre.

  37. Hei
    Du får lage en barnebok da, det er INGEN som kommer til å nekte deg å publisere den! Det er sikkert stor interesse.

  38. Hei!! Så utrolig at du skrev dette. Jeg holder faktisk på å skrive en barnebok om en liten brun jente…..please ta kontakt!

  39. Anette og Ingvild: Takk for kommentarer og for å se poenget!

    BossLady: Skriv den boka :)

    Jeg forundres ørlite over hvor mange som ser ut til å tolke mitt ønske om mer mangfoldige barnebøker som et slags krav om en viss prosentmessig representasjon i alle bøker.

    Jeg har alltid vært glad i bøker og ønsker at flest mulig barn skal få oppleve det samme, og jeg ønsker at boka skal beholde sin relevans som medium. Jeg er også glad i bydelen vi bor i, men konstaterer at det er bortimot umulig å finne barnebøker på norsk som ser ut som de kunne foregå i en bydel som vår. Jeg ønsker rett og slett at noe av litteraturen skal speile også vår virkelighet.

    Til alle som mener at barn ikke ser hudfarge: Forskning tyder i stor grad på at dere tar feil. Forskjellene registreres i høyeste grad, men hvilket meningsinnhold forskjellene bør gis og ikke gis, er et annet spørsmål. Her er en fin og tilgjengelig artikkel: http://greatergood.berkeley.edu/article/item/rubbing_off/

    Det er trist å måtte gjøre det, men nå stenger jeg kommentarene på dette innlegget. Filteret mitt er fullt av kommentarer som spenner fra det usaklige til det ekstremt hatefulle og trakasserende, og jeg orker ikke mer. Takk for diskusjonen til dere andre!